Nok er nok. I løpet av de siste årene har en bekmørk tendens vist seg blant produsenter av høykommersiell populærmusikk, og da særlig det som gis ut på amerikansk sokkel. Det finnes en oppskrift der ute som i all sin totale idioti har en magisk effekt. En oppskrift så vellykket at den tydeligvis skal klamres til inntil apokalypsen river verden i fillebiter.
Dr. Luke, eller Lukasz Gottwald, hvis du vil, er kanskje den mest skyldige i dette skitne spillet. Han er nemlig mannen som står bak de aller fleste av schlägerne til Katy Perry og Ke$ha. For ikke å glemme Taio Cruz, Jessie J og nå sist Marina & The Diamonds. Vi snakker altså om en oppskrift der sure stekesynther, reggaeton-beats og en skamløs oppbygning som kulminerer i et kolossalt og dansevennlig refreng, drar med seg eimen av ulekre bodyshots, klam fistpumping og elendig cava hele veien fra Ibiza til vorsspielet i Lørenskog.
Og kvartetten Far East Movements formel er maken til punkt og prikke. Ta for eksempel singelen og Bieber-samarbeidet «Live My Life», hvor intetsigende vers om hvor sinnsvakt fett det er å feste glir inn i et refreng hvor kroppen umiddelbart insisterer på å bevege seg. Tar du forøvrig en titt på videoen nedenfor, vil du sannsynligvis fort også dra kjensel på LFMAO, tospannet bak fjorårets kroneksempel på hva dette sjangeruttrykket kan by på: «Party Rock Anthem«.
Far East Movements totale mangel på originalitet til side: Gruppas tre mikrofonkamerater – Kev Nish, Prohgress og J-Splif – er alle ekstremt anonyme og middelmådige rappere, blottet for evnen til noensinne å levere en linje som ikke bare passerer ut i intet. Ta for eksempel «I met a girl named Jane/tail so fat it was hard to tame/club so packed it was hard to aim/but I got wild game/orangutan'» fra vodkabrillesporet «Where The Wild Things Are».
Og det er nok nettopp derfor hvert eneste av de seksten sporene på Dirty Bass inkluderer bidrag fra andre fjes. Rihanna-protesjeene Cover Drive deltar i «Turn Up The Love», Cassie er med i eurodance-flørten «Fly With U», den ubrukelige Miami-rapperen Pitbull bidrar i «Candy». Og det er flere besynderlige bidrag her, blant annet en autotunet Bill Kaulitz (for du hadde vel ikke glemt Tokio Hotel?) i «If I Die Tomorrow» og Feist-sampling i «Little Bird». Og selv om sistnevnte står som et slags introvert og tynt lyspunkt på skiva, frister det langt mer å vende tilbake til den fordømt vakre originalen.
Det er så håpløst åpenbart, men Dirty Bass har en tykk, furet håndfull av potensielle radiohits og klubbangers. Ikke at dét endrer på faktumet at Far East Movement er nok et totalt uinteressant ledd i en bevegelse der folk som Dr. Luke, Black Eyed Peas, LMFAO, og vel, stort sett hele bransjen bruker Ibizaklubbpop-formelen for hva den er verdt. Men får den kommersielle popmusikken fortsette noe særlig lenger i dette sporet, er en musikalsk dommedag faretruende nær.
Kim Klev
