John Dee er så fullt at lille meg forsvinner i mengden. Her er det folk i alle aldre, og jeg må innrømme at jeg hadde forventet at det utelukkende skulle kry av unge jenter på alder med Julie Bergan i kveld.
Bandet går på aller først, og de spiller Julie inn med litt rock – det var et lite sekund jeg begynte å lure på om jeg hadde gått på feil konsert, men så kommer hun.
Konserten åpnes med låten «All hours». «Har dere det bra, by:Larm?» roper hun. Jeg liker at hun inkluderer publikum allerede i første låt. Julie har en fantastisk utstråling og karisma, for ikke å snakke om tilstedeværelse – det er ingen tvil om at hun mestrer kontakten med publikum.
For en energibombe. Hun flyr høyt og lavt både oppe på scenen og vokalmessig – jeg blir nesten litt sliten av å se på. Etter et par låter merker jeg at engasjementet daler nedover, og lysten for å danse dabber av.
Jeg synes det er imponerende at hun greier å være så energisk samtidig som hun når de høye tonene. Jeg lar meg begeistre. Hadde det der vært meg, ville jeg kollapset etter første låt.
«Det eneste man egentlig trenger å gjøre for å se sjukt fet ut er å hoppe» – sier den andpustne Julie Bergan før hun starter på avslutningslåten «Arigato». Låten handler om at hun er selvstendig, og at hun ikke trenger å bli passet på. «I´m a big girl, baby». Publikum begynner endelig å bevege på seg, men hun sliter litt med å få de helt med. Om man ser bort fra et litt daft publikum går låten feilfritt, og det er da jeg innser at hun faktisk hører hjemme på scenen.
Alt i alt var dette en helt grei konsert. Jeg koste meg, men likevel så er ikke dette det beste jeg har sett. Det virket som om Julie Bergan hadde det gøy, men hun virket også litt sliten.
Slik så det ut da Julie Bergan fremførte «Arigato» under P3 Gull:
https://youtu.be/ynGkZx1n1Ps
