Et splittet publikum

På storscenen under andre dag av Neon Festival sto Astrid S fra Berkåk nærmest på hjemmebane.

Folk hadde allerede strømmet godt til i god tid før konsertstart, og første rad opp mot gjerdet var fylt fra venstre til høyre side.

På scenen var det blitt bygget en provisorisk bensinstasjon med ordet «Joyride» lyst opp i neonfarger – som også er tittelen på hennes nyeste album.

Astrid S står midt på scenen med en turkis el-gitar hengende over skuldrene og har hendene opp mot været. I bakgrunnen står bandmedlemmene som spiller gitar, bass, trommer, og keyboard.

Fansen som hadde kapret seg plassene på fremste rad fikk uten tvil det de hadde kommet for: Et positivt og uforglemmelig minne med Trøndelags egne popstjerne.

For de andre tilskuerne virket det ikke som det var så viktig hvem som sto på scenen.

Råsterk start

Det står all respekt til Astrid og bandet for showet de lagde. Det var et liveband bestående av trommeslager, gitarist, bassist og selvfølgelig Smeplass selv, som leverte forrykende god vokal.

Fra første låt, «First To Go», var det åpenbart at det var kvalitet i vente fra hele bandet. Alle instrumentene fikk sin plass og hørtes tydelige og rene ut, og Astrid som blid frontkvinne var upåklagelig med sitt gode humør.

Folk var allerede oppe på skuldrene til andre og det ble danset og hoiet, hvilket Astrid også bøy opp til. Interaksjonen med publikum satt fra første låt.

Ei smørblid Astrid S i kledd sort topp, sort dongerishorts og sorte støvletter strekker hendene opp i været mens el-gitaren hennes henger over skuldrene.

Astrid holder mikrofonen, som er plassert i et mikrofonstativ, opp munnen og synger.

Men så begynte det fort å skli ut i den gigantiske folkemassen.

Det viste seg fort hvem som var der for å prate med vennene sine, hvem som var der for å vente på at Cezinando skulle holde konsert rett etterpå, og hvem som ikke helt skjønte hvor de var.

Kanskje var folk litt leie av Neon, eller var det vinen?

Litt for mye nytt litt for tidlig

Selv om alle medlemmene av bandet til Astrid, og Astrid selv, leverte fenomenalt instrumentalt og vokalmessig, led også kveldens konsert av et litt for stort utvalg av helt ferske låter.

«Hot Fever Dream», «Oh Emma» og «Two Hands» slo aldri helt an, til tross for at de ble sluppet som singler i forkant av albumet de også er en del av.

Astrid er i en slags dans der begge hendene er i nærheten av brystet hennes mens hun synger inn i mikrofonen.

Astrid S og gitaristen i bandet står mot hverandre og spiller gitar. Gitaristen har på seg en heldekkende turkis mekanikerdress.

Det virket rett og slett ikke som om folk brydde seg.

For å prøve å bryte med denne tendensen spilte Astrid på humøret og forsøkte seg på komplimenter som «Dette er min favorittby å spille i!» og spørsmål om alle i publikum hadde hørt det nyeste albumet.

Det ble jublet og hoiet, men ikke lenge.

Astrid ser ut mot publikum og smiler bredt mens gitaristen korer og spiller gitar i bakgrunnen. Bak han igjen spiller trommeslageren trommer og er i kledd hvit t-skjorte. I forgrunnen av bildet peker noen i publikummet mot bandet og andre klapper.

Et annet forsøk på å spille på publikums følelser ble gjort gjennom å introdusere låten «I’m Sorry, I Love You» med noen ord om at den ble skrevet dedikert til faren, og at han var å finne blant publikum.

Dette smeltet trolig noen hjerter på første rad.

For de bare litt lenger bak kunne Smeplass likeså godt ha snakket gresk.

Enda bedre avslutning

Men så skjedde plutselig det store: De første tonene fra slageren «Emotion» ble spilt og hele publikum synkroniserte seg rundt sang og dans.

Som om Smeplass hadde knipset med fingrene og aktivert en type hypnose, gikk publikum fra å være splittet og uinteressert til å bli en samlet gjeng.