Wolves In The Throne Room består av brødrene Aaron og Nathan Weaver. Bandet er kjent for å ha interesser som ligger et stykke utenfor de vanlige black metal-temaene: Radikal økologi, biodynamisk gårdsdrift og et naturbasert verdensbilde. De bor på en falleferdig gård i Olympia i Washington, bruker alltid gamle forsterkere og utgått innspillingsutstyr, og signaliserer at de forakter moderne opptaksmetoder. Med slike standpunkter og inspirasjonskilder er det ikke rart WITTR låter som de gjør.
Celestial Lineage er bandets fjerde plate, og avslutter en trilogi som begynte med Two Hunters i 2007, fulgt av Black Cascade i 2009. Celestial Lineage blander det atmosfæriske, majestetiske og dynamiske med det hardtslående, aggressive og dronete, og setter et fullverdig punktum for albumserien.
Den første melodien, eposet ”Thuja Magus Imperium”, gir et godt eksempel på platas enorme variasjoner. De første minuttene preges av vindklokker, ambiente støyakkorder, liturgisk solosang fra Jessika Kenney, klangfulle og rene strenger. Deretter bryter tremologitaren gjennom, og i ledtog med blastbeats, soloer, symfonisk synth og Nathan Weavers torturskrik overfalles lytteren av bandets mer ekstreme sider.
”Permanent Changes i Counsciousness” er neste spor ut, og gir lytteren sårt tiltrengt auralluft. Aaron Turner fra Isis bidrar messende vokal, og vi hører lyden av noen som kvesser et blad foran leirbålet. ”Subterranean Imitation” kommer derfor som en brutal overraskelse, og går rett på tradisjonell, opprørsk og uhyggelig black metal. ”Rainbow Illness” byr på nok en behagelig, men kryptisk pause, før den flyter over i funeral doom-inspirerte ”Woodland Cathedral”, en mystisk, treg og grim komposisjon med fremtredende, dissonante kvinnestemmer som skjærer i ørene.
”Astral Blood” illustrerer nok et black metal-angrep med smittende riff, et par old school punk-trommer, vill og skarp vokal. Den ti minutter lange låten har også et nedtonet, akustisk segment med harpelyder og pads, før det går tilbake til det sinte, kjappe og til tider psykedeliske.
”Prayer of Transformation” avslutter plata på mykt, men illevarslende vis. Den er nydelig orkestrert, doomy, dronete og svevende. Vokalen er sår, og bassen og trommene bidrar med fylde. Sagtannbølgen vi hører mot slutten blir kanskje litt i skarpeste laget for, men plutselig forsvinner den, og du sitter igjen med følelsen: Hva skjedde egentlig? Hvor er skogen, kvinnen, bålet og vinden?
Wolves In The Throne Room er flinke til å drive musikken fremover og etablere stemninger. Produksjonen er varm og uklanderlig, og det er gode riff, ekspansive akkordprogresjoner, blastbeats, raspende vokal, analog synth og finurlige plassbytter mellom bass og gitar gjennom hele albumet. Midtsegmentet har noen litt for lange ambientpartier, men jevnt over er dette et album som vokser og utvikler seg jo mer du lytter.
Helle Stenkløv
