Da ENO-redaktør Eirik Kydland tidligere i høst ble bedt om å rekke ut en hjelpende hånd til alle studenter i konsentrasjonsknipe, trakk han frem Prins Thomas, debutalbumet til Lindstrøms partner-in-crime Thomas Hermansen. Valget er både godt og naturlig: Tankene får rom til å seile sin egen sjø blant Prins Thomas’ nattlige bassganger og krautrock-refererende monotoni. Men ved flere anledninger lå det også godt låthåndverk bak all vuggingen – ta eksempelvis melodigangene i høydepunktet «Uggebugg».
Oppfølgeren Prins Thomas II tar de samme sakteflytende faktene fra debuten og flytter dem et steg tilbake inn i Hermansens naturlige spacediscohabitat. Borte er kanskje snevet av banddynamikk, mens elementer av dub («Flau pappadans 1») , house («Tjukkas på karusell») og tropiske vibber («Symfonisk utviklingshemning») (latterlige titler, gitt) danner grunnlaget for utflukten til romdiskoteket.
En av de største gledene ved albumet er at sporene er smidd slik at de sømløst glir inn i hverandre (noe «Continuous Mix» som følger med den digitale utgivelsen utmerket illustrerer), slik at du nyte den knappe timen Prins Thomas II varer som ett stykke musikk mens du vuggedanser i lenestolen. Men sannsynligvis vil du gjøre det med kun et halvt øre. For prinsen legger dessverre få soniske karameller langs stien, og overraskelsesmomentene uteblir.
Av den grunn er det spesielt leit at ypperlige «Sur Svie» blir redusert til et bortgjemt bonusspor – for her våger Hermansen å bryte ut fra den bedagelige, kosmiske flyten når han vever inn både syntetiske strykere og raspete gitarvegger inn i det svevende lydbildet. På samme vis blir det nesten irriterende at han inkluderer kuttet «Bobletekno (perkmiks)» som baserer seg på – jepp, du gjettet riktig – gjenbruk av perkusjonselementene fra «Bobletekno». Det kan nesten virke som latskap.
Og kanskje er det derfor at Prins Thomas II ikke er så mye mer enn en knapp times bakgrunnsklubbmusikk – svært flott riktignok – fra galaksens tusen avkroker; Prins Thomas selv lar taffelsynthene og basslinjene surkle bedagelig av gårde uten å stille lytteren – eller seg selv – nok til veggs. For selv klubbmusikk som skapt for lesesalen behøver de pikante detaljene og krumspringene som får en til å slippe alt man har i hendene.
Kim Klev
