“Haha! Hva er det der?”. Følelsen av å høre musikk som virkelig rører ved noe elementært i en, fremprovoserer gjerne slike tåpelige utbrudd – øyeblikk der ord opphører å ha noen særlig verdi, og latter eller gråt er mer naturlige reaksjoner. Sånne glimt tilhører riktignok sjeldenhetene – dessverre og heldigvis – så jeg husker naturligvis godt da jeg hørte “Grown Up” for første gang, selv om dette var en fuktig lørdagsnatt for over et år siden.
Det er nok likevel ikke kjempestas å være mest kjent for noen andres låt. I Emilie Nicolas’ tilfelle gjelder det hennes tapning av Dumdum Boys’ “Pstereo”, som ble til på forespørsel fra festivalen med samme navn. Der trøndernes original fra 1990 er lavmælt og sober, strekker bæringen seg etter stjernene med sin versjon – det er den glimrende typen større-enn-livet-melodi som vanskelig unngår å bli pumpet ut på eteren, enten man ønsker det eller ei. Demoen av “Grown Up” insisterte til gjengjeld på å få være i fred med den beske melankolien – produksjonens knitrende, spisse albuer komplementerte det urovekkende ubehaget som ligger i Nicolas’ fortsatt beste tekstprestasjon.
Selv om albumversjonen på Like I’m A Warrior også er flott, er den imidlertid mer strømlinjeformet enn utgaven som røsket tak i pannebrasken min (og som nå beklageligvis har forduftet fra Internettets overflate). Årsaken til at jeg nevner dette er fordi de aller beste sporene på 26-åringens albumdebut er de som ikke tar hensyn til at noen andre enn den ene personen sitter i andre enden av røret – heller ikke tilhengere man skulle ønske kjente best til ens originalmateriale.
Emilie Nicolas – «Grown Up»
På smellvakre “Us” svever Nicolas’ lunefullt over disige ambientsynther og vokalloops, før nummeret ender umiddelbart etter refrenget omsider dukker opp ved treminuttersmerket; en minst like abrupt og bitter slutt som i forholdet hun tar for seg. Det er som om litt av arvesølvet fra Frank Oceans mest eksperimentelle øyeblikk har havnet i Nicolas’ hender.
Selv om lydbildet er utpreget elektronisk – voldsomme “Fail” låner nok større doser enn nødvendig fra dubsteppen – er det tilsynelatende nettopp r&b som står Nicolas’ hjerte nærmest. Både nydelige “Nobody Knows” og lekne “Games” stiller med produksjoner og melodier som ville følt seg som innfødte i universet på soul-outsideren How To Dress Wells siste plate, What Is This Heart?.
Disse er nok blant Like I’m a Warriors mest innadvendte kutt, uten at de av den grunn står tilbake for autoriteten Nicolas’ fremviser på sitt mest temperamentsfulle – det være seg kruttønnen “Charge” eller verselinjen “don’t call me lazy/I go down on him daily” (“Fail”). Raseriet og frustrasjonen er riktignok bare halve sannheten: Hvis man skulle uttrykke et øyeblikks tvil på kjærligheten, vil den veldige kraften i mantraet til «Pstereo» fungere som et kjærlig klask på det andre kinnet.
Like I’m A Warrior er likevel på langt nær Det Blendende Mesterverket som manifesterte seg for meg den nevnte sommernatta, men det er for mye å be om av en platedebutant. Det spørs nemlig om man vil støte på en mektigere norsk debutplate på denne siden av nyttårsfeiringen.
Kim Klev
