Vi trenger flere mennesker som Hanne Hukkelberg. Mennesker som angriper de sidene av popmusikken få andre verken makter eller har evne til å røre bort i. Mennesker som behandler popmusikken som en kunstform.
Men der Hukkelberg med Blood From A Stone for tre år siden skapte utenomjordisk storhet med stumpe gitarer og massiv perkusjon, føles fjerdealbumet Featherbrain som et mer introvert dypdykk i mørket. Det er ikke uten grunn at presseskrivet – som for en gangs skyld ikke omtaler platen som et musikkens Jesus – hevder at albumet nytes best intimt gjennom hodetelefoner.
For selv på dobbelfølget – og albumhøydepunktene – «Noah» og «I Sing You», samt «Too Good To Be Good» føles de livstrøtte strykerne og Hukkelbergs desperate skrik som storslåtte, men innelåste øyeblikk.
Denne følelsen av å få titte gjennom glipene til et sonisk univers mellom liv og død preger hele Featherbrain. Idet de skranglete spilledåselydene som åpner albumet glir over i «…and inside there’s old habits, new dreams, whole thoughts, broken promises», føler man umiddelbart at man tas inn i et muggbefengt hus som har stått tomt siden barndommen.
Dermed føles albumet på mange måter komplett når det hele avsluttes både nær døden og fullt av liv i «Erik», en eksistensiell vise som bæres frem av den 88 år gamle sangeren Erik Vister.
Problemet er at det rett og slett for ofte virker som om Hukkelberg angrer litt midtveis på å dele dette med resten av verden, og forsøker å holde døren til universet igjen. Med hennes minimalistiske, men overdådige lydbilde blir «The Bigger Me», «My Devils» og «SMS» overdrevne pusterom, selv om man følger interessert med klemt mellom to hodetelefoner. Den skjøre skranglingen som preger albumet tar i tillegg totalt overhånd i Kid A-møter-Kaizers-hymnen «You Gonna».
Hanne Hukkelberg viser med Featherbrain at hun fortsatt er en av landets mest eksentriske og spennende musikere. Hadde bare ønsket om å bevise det for flere enn seg selv vært litt større.
Kim Klev
