Lite kan sammenlignes med Florence Welch og co. Gjennom tre album – alle vakre på hver sin måte – har hun fått oss til å danse, synge, føle og kanskje til og med fått noen frysninger under flere Øya-konserter gjennom tidene. Maskineriet er tilbake med frontfigurens kanskje mest utleverende plate noensinne.
En kan håpe på en ny «Dog Days Are Over» så mye en vil, men High As Hope inneholder ingen storslåtte og oppstemte singler på samme måte som de foregående albumene. Istedet er mye av fyrverkeriet mer dempet, med produksjonshjelp fra gromgutter som Jamie xx, Sampha og Tobias Jesso Jr. Sistnevnte har hatt en finger med i spillet på singelen «Big God», en megadramatisk låt som finurlig nok handler om ghosting, fremført på en slik måte at å ikke få svar på tekstmeldinger er verdens største tragedie.
High As Hope tar bort mye av det metaforiske som har vært en gjenganger i Welch sin låtskriving. Selv har frontfiguren vært innom alkohol- og rusproblemer, samt spiseforstyrrelser som allerede blir nevnt under første strofe i «Hunger»:
«At seventeen, I started to starve myself»
Det legges mindre mellom linjene, men det trenger absolutt ikke være negativt. Høydepunkter som «Patricia» (en slags ode til Patti Smith) trekker referansene tilbake til et dynamisk spekter hvor en hører Welch skrikende fra ytterpunkt til ytterpunkt i kjent teatralsk stil.
Plata strekker ikke helt til sånn rent dramaturgisk, og det kan faktisk bli litt for grandiost til tider. Mange av låtene fungerer dog enkeltvis, hvorav «100 Years» er med på å gi et lite tegn til håp tross all motgang. Den direkte tilnærmingen synes å være en personlig renselse fra en ellers tilsynelatende lukket Flo, og en fryd for oss å høre på.
Marit Johansen
[youtube https://www.youtube.com/watch?v=5GHXEGz3PJg&w=560&h=315]
