Okkervil Rivers magnum opus, The Stage Names (2007), hørte jeg såpass ihjel da det kom at jeg knapt har hørt på det siden. Men det er flere grunner til at albumet har blitt liggende uhørt. Det ene er at slagkraften det hadde, spesielt Will Sheffs enorme tekstforfattermessige kvaliteter (hør bare eksempelvis «Plus Ones», «A Hand To Take Hold Of The Scene» eller «Savannah Smiles») delvis ble utvannet da de slapp The Stand-Ins året etter – opprinnelig del to av et dobbeltalbum, men med svakere låter over samme tema ble det formålsløst å bruke tid på det. En annen viktig grunn er Sheffs insisterende patos, som fort kan oppleves som sutrende når han nærmest hulker ut sine ordrike tekster – som ikke nødvendigvis etterlater en aura av blomstereng, enhjørninger og jordbærdrops.
Det er derfor både bra og naturlig at de har beveget seg videre nå tre år senere med I Am Very Far – deres første ordentlige album siden dess (dersom man ser bort fra backingbandvirksomheten de gjorde for Roky Erickson i fjor). Denne gangen er ikke Sheffs vokal så tydelig i lydbildet – det låter mer grandiost og stadionstort – og at det ekstreme fokuset på tekstene som man følte på The Stage Names ikke blir så tydelig gjør det lettere å oppfatte dem som et band nå.
Dette er en vending med blandet resultat. Det positive er at vi får kraftige, pompøse rocklåter som «White Shadow Waltz» og den glimrende, «Born In The USA»-store albumbeste «Rider», mens man savner Sheffs tydelige lyriske bitterhet på de forglemmelige «Show Yourself» og «Hanging From A Hit». Noen ganger oppleves det rett og slett litt sidræva, spesielt mot slutten, selv om det tøes opp av Moneybrother-beslektede «Your Past Life As A Blast» og den strålende valsen «Wake And Be Fine» (se forresten opp for en ny pornograf på gjestevokal i klippet under).
Til tross for strålende arrangementer og glitrende godlyd så er det noe som mangler på den virkelig store helheten her. Kanskje best manifestert i avslutningslåten «The Rise», som trykker på alle de riktige patosknapper med strykere, himmelsk koring, dugelige mengder ooomph! og vakre melodier. Likevel uteblir gåsehuden. Det mangler en inderlighet som gir låtene det lille ekstra, og det gjør at albumet til tross for noen sjokkbra enkeltlåter ikke kommer opp hverken mot det innledningsvis nevnte album eller for den del den gamle storplaten Black Sheep Boy. Det aller beste med dette albumet blir dermed at jeg har fått lyst til å høre The Stage Names igjen. Det burde du også gjøre.
Jørgen Hegstad
Albumet kan streames her (via NPR).
