– Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal si det. Skjønner du?
Hibba sitter sammenkrøpet i hjørnet av en romslig sofa, hjemme i familiens leilighet på Lambertseter.
Hun famler med ordene.
– Jeg ønsker ikke tråkke noen på tærne. Eller være en som definerer den pakistanske kulturen, som består av så mye. Det er sårt for mange.
23-åringen er nervøs for hva det hun skal si vil føre til. For hun kjenner på et ansvar.
Et ansvar for å nyansere bildet av minoritetsmiljøer i Norge, men likevel tørre å rette søkelyset mot det som er tabubelagt.
– Det er utrolig vanskelig å snakke om kultur, tradisjoner, etnisitet og religion uten å bli misforstått. Spesielt når det er snakk om utfordringer.
Hun har selv opplevd å leve både fritt og begrenset. Derfor vil hun vil dele sin erfaring.
Om hvordan det er å navigere i farvannet mellom to forventninger. To ulike kulturer.
– Jeg kan ikke snakke på andres vegne. Dette er min historie, og mitt perspektiv.
Pakistaner i Norge, nordmann i Pakistan
– Skal du bli med ut og leke?
Hibba står utenfor et massivt leilighetskompleks på Løvenstad. Hun smiler spøkefullt.
– Ja, knitrer det muntert fra høyttaleren.
Det er venninnen Megan som svarer når hun ringer på dørklokken.
Gjennom oppveksten flyttet familien til Hibba mellom ulike byer på østlandet. Barndomsårene på Løvenstad var blant de beste.
Hun gir barndomsvenninnen en lang klem før de går mot lekeplassen der de møttes som barn.
– Det har vært så fint å ha en som forstår hvordan jeg har det. Uten at jeg trenger å forklare så mye, forteller Hibba.
Megan er halvt filippinsk, og vet hvordan det er å vokse opp med ulike forventninger fra to vidt forskjellige kulturer.
– For meg har forventningene ofte krasjet med hverandre, forteller hun.
Hibba nikker samtykkende.
– Når jeg er i Pakistan er jeg norsk. Her er jeg pakistaner. Jeg ser annerledes ut og har en annen bakgrunn enn etniske nordmenn. Samtidig føler jeg meg norsk. Helt norsk. Det er komplisert, legger hun til.
Hvordan har livet som norsk-pakistaner vært annerledes?
Venninnene setter seg på hver sin huske. Hibba svinger betenkt i små sirkler, med blikket festet i luften.
– Selv om pappa ikke forsøkte å få oss til å tenke på samme måte, eller oppdra oss slik han ble i Pakistan, så var det fortsatt en del av han. Kanskje ubevisst, svarer hun.
Hibba og søsknene erfarte blant annet at man ikke skulle kverulere eller «svare tilbake» i en samtale med foreldrene.
Det handler om respekt, mener Hibba. Det ga henne evnen til å tenke nøye gjennom hva hun ville, hvordan hun skulle argumentere og ordlegge seg.
– Først da jeg gjorde det så lyttet de, og vi kunne ha en ordentlig samtale om temaet. Det ble en styrke.
Samtidig så hun en tydelig forskjell mellom hverdagen hjemme og hos familien i Pakistan. Der hadde den eldste alltid siste ord, og det var lite rom for å diskutere.
– Pappa er mer åpen. Jeg kan se hvordan han har integrert i den norske kulturen på måten oppdro oss.
Men selv om noe gjøres annerledes så betyr det ikke at det er feil, mener hun.
– Det er viktig å se i hvilken grad noe gjøres, og hva som ligger bak handlingene. Man må være åpen for det man ikke umiddelbart forstår.
I pakistansk kultur er familien en enhet, understreker Hibba. Det du gjør som individ påvirker hele familien.
– Derfor er det ofte én person som tar avgjørelser på vegne av familien. Det er ikke alle som forstår at det egentlig stammer fra et kjærlighetsfylt sted.
– Sammen, som et tannhjul
Hibba var seks år da familien flyttet til Løvenstad, sammen med pappa, mamma, lillebror og lillesøster.
Hjemme snakket familien både urdu og norsk. Moren kom til Norge som barn og faren til Hibba flyttet til landet som 25-åring.
Store deler av den pakistanske familien bodde også i Norge.
For barna betydde det et personlig og nært, men også fritt forhold til den pakistanske kulturen og islamske troen.
Faren, Abdul, var opptatt av å integrere seg og lære det norske språket. Samtidig ønsket familien å holde på de pakistanske tradisjonene.
– Jeg ser jo et skille mellom min oppvekst og andre som er etniske nordmenn, sier Hibba.
Familiefester, trosopplæring og tradisjonell mat fra hjemlandet fylte hverdagen. De hadde tette bånd til familien i Pakistan.
Hibba tenkte sjeldent over forskjellene mellom norsk og pakistansk kultur da hun var liten.
Pakistan = Kjærlighet
Med årene ble Hibba mer oppmerksom på fordommene. Hun følte at bildet av den pakistanske kulturen i Norge var ensidig.
Æresdrap, undertrykkelse og kriminalitet i miljøet preget avisforsidene. Hun kjente seg sjeldent igjen i omtalen av muslimer og pakistanere.
– Det er jo de negative ytterpunktene som kommer frem. Ikke alt det fine, eller en helt vanlig hverdag i et norsk-pakistansk hjem.
For Hibba ble aldri tvunget til å gå med religiøse plagg eller pålagt urimelige føringer for hvordan hun skulle oppføre seg da hun var barn.
Hun var trygg i både sin pakistanske og norske kultur.
– Pakistansk kultur er familiekjærhet. Det handler om å inkludere, vise nestekjærlighet og skape et felleskap. Alle fungerer sammen, som et tannhjul.
En ny hverdag
– Jeg kom til Oslo i fullt pakistansk antrekk. Det var kaldt, ler Abdul.
Hibba sitter foroverlent og lytter til fortellinger fra livet til faren.
Abdul forteller om hverdagen før Hibba. Den rebelske ungdomstiden, og hvordan han endret seg med ansvaret han fikk som far.
Gradvis blir stemmen hans alvorstung. Han har kommet til den delen av historien som sjeldent deles i lystig lag.
Båndet mellom de Abdul og datteren er spesielt nært. Han er der for henne uansett hva, men det har ikke alltid vært slik.
– Jeg angrer på at jeg ikke gjorde det annerledes, sier han.
Hibba ser seg om i rommet. På kjøleskapet henger en gammel barnetegning.
En tynn fargerik strek snor seg ubestemmelige i bølger over papirstykket, omkranset av årstall og smilefjes. Det er tidslinjen til familien Najeeb.
2008 er markert med et trist ansikt – året da moren til Hibba flyttet ut.
Begrenset frihet
Moren skulle aldri komme hjem igjen. I årene som fulgte var økonomien trang, arbeidsdagene lange og Abdul kjente tyngden av ansvaret.
Så forelsket han seg i en ny kvinne i det pakistanske miljøet.
Den ferske stemoren flyttet inn i huset på Vormsund, og Hibba forteller at hverdagen til familien endret seg.
Søsknene hadde vokst opp med et nært, men fritt forhold til Gud og religiøse tradisjoner. Da Hibba var fjorten år opplevde hun det som at hun plutselig ble tvunget til å be fem ganger om dagen og studere koranen.
– Jeg er veldig glad for at jeg fikk lære mer om min egen tro, men måten det ble gjort på var tvangspreget.
Den nye hverdagen var vanskelig for den unge jenta.
– Det var en spesiell tid der jeg, som de fleste andre ungdommer, forsøkte å skape min egen identitet. Men jeg fikk ikke lov til å være meg selv i mitt eget hjem.
Hun følte seg til slutt ikke velkommen hjemme. I samme periode jobbet faren mye, og var ofte borte.
– For meg var hun en en god kone. Hun viste meg aldri den siden som barna så. Jeg var blind, forteller Abdul.
Da Hibba var ferdig på videregående reiste hun til England for å studere psykologi i et år.
Året ga henne rom til å forstå seg selv bedre.
– Jeg ble tryggere på meg selv og fikk et nytt syn på hvem jeg ville være.
Til slutt gikk Abdul og stemoren fra hverandre, etter nesten syv års ekteskap.
Arvet press
I dag bor de kun et par gatekryss fra hverandre. Den tidligere stemoren, Fozia Ashraf, og familien Najeeb. De har ingen kontakt utover tilfeldige møter på butikken.
Fozia nekter ikke for at det var fokus på at Hibba skulle gjøre religiøse handlinger hjemme, men hun mener hun selv var under press.
– Det var mitt andre ekteskap, og jeg var redd for hva folk ville si. I vår kultur er det ikke positivt å være en skilt kvinne. Jeg følte at ingen ville ha meg om jeg ikke fikk til ekteskapet. Jeg var utrygg og følte meg utenfor, forteller Fozia.
Hun vokste opp i Norge, med pakistanske foreldre, på 80-tallet, og sier at hun selv har kjent på en identitetskrise som ung. Spesielt balansegangen mellom livet som nordmann og pakistaner.
Fozia mener hun kun gjorde som Abdul ønsket.
– Han ønsket at barna ikke skulle miste sin kultur og religion.
Fozia er uenig i påstandene om at hun var den som begrenset friheten til Hibba.
Veien videre
– Det er lett å legge skylden på religion og kultur når man hører om opplevelser slik som Hibba og stemoren, men det er ikke alltid det som er kjernen.
Mahmona Khan er forfatteren bak boken «Skitten snø». Hun er også serieskaper og manusforfatter for TV-serien med samme navn, og har skrevet «Tilbakeblikk – Da pakistanerne kom til Norge». Hun vokste selv opp som andregenerasjons pakistaner i Norge.
Khan er blant de som kjemper for å bryte tabuer i det pakistanske miljøet, men også fordommer i det norske samfunnet.
Det finnes fortsatt ukultur som tvangsekteskap og æreskultur og vi må bruke mer krefter på å forstå årsaken bak problemene, mener hun.
– Hva slags bakgrunn kommer foreldrene fra? Hvilke press har de egentlig på seg? De er jo selv rammet av den sosiale kontrollen.
Det er fortsatt et stykke igjen å gå, tror Khan.
– Vi er for opphengt i ulikhetene. Vi må tenke større, fremover og på hvordan vi skal leve sammen i fremtiden.
Likevel er Khan stolt av utviklingen hun har sett i det pakistanske miljøet.
– Norsk-pakistanere har brutt mange barrierer allerede. Min oppvekst var en helt annen enn slik det er for unge pakistanske jenter i Norge i dag.
Viser frem nyansene
– Hysj. Dere må være stille!
Hibba sitter på gulvet hjemme i den mørklagte stuen. Hun har samlet vennegjengen for å se premieren av «Skitten snø».
En spenningsserie som ønsker å vise mangfoldet i det pakistanske miljøet i Norge, men som også berører et tabubelagt tema:
Å snakke om voldtekt når man er en del av et minoritetsmiljø.
Rommet farges i duse lilla-toner idet skjermen fylles med scener fra et pakistansk bryllup, en dansende venninnegjeng og et brutalt overgrep.
Det er en spesiell kveld. Hibba er nemlig en av skuespillerne i den nye TV-serien.
I serien blir en norsk-pakistansk jente voldtatt. Hun ønsker ikke å fortelle det til noen, spesielt ikke sin egen familie. Hibba spiller en av venninnene.
Vennegjengen blir sittende i stillhet i det rulleteksten glir over skjermen.
– Hva synes dere?
Hibba kikker spent på Megan, Emilie og Rodrigo.
– Jeg tror det kommer til å vekke kontrovers, svarer Rodrigo.
Spesielt for de pakistanerne som ikke kjenner seg igjen i at det er strenge rammer rundt kulturen, mener han.
– Men selv om det ikke skjer med deg eller i din familie så kan det fortsatt skje med andre, fortsetter Rodrigo.
Hibba nikker betenkt, og svarer med blikket festet på stuebordet.
– Ære er veldig stort i pakistansk kultur. Akkurat nå er det nettopp det som vises, men det nyanseres etterhvert som historien utvikler seg.
Serieskaperne ønsker å skildre hvordan miljøet har endret seg, tilpasset seg og stadig er i forandring med tiden. Men serien retter også søkelyset mot utfordringene som gjenstår.
– Skammen i offeret påføres familien. Fellesskapet er så sterkt at man vil skjerme familien for den smerten. Derfor er det nok ekstra vanskelig å snakke om i pakistansk kultur.
En eim av krydret kylling og ris fyller stuen. Det er faren til Hibba som har laget middag for anledningen.
Abdul setter seg i sofaen sammen med vennegjengen. Smilet hans fyller nesten hele ansiktet, akkurat slik som Hibba.
Hva tenker du om at Hibba spiller i serien?
– Det gjør meg stolt. Det er vanskelig for pakistanske jenter å fortelle om slike ting. Det er en viktig historie.
Må skille kultur fra menneskelige feiltrinn
I dag er forholdet mellom Hibba, søsknene og Abdul tettere enn noensinne. De snakker om alt.
– Virkelig alt, flirer Hibba og lener seg mot faren.
Samtalene hjemme har gitt Hibba innsikt i foreldrenes bakgrunn, og hva det vil si å være tradisjonsbundet.
Men også evnen til å kunne tenke fritt og være åpen om utfordringene.
– Vi er nok ikke normale pakistanere, sier faren Abdul.
– Vi er ikke normale. Punktum. Den pakistanske stereotypen finnes ikke lenger, smiler Hibba.
Men det er likevel vanskelig å snakke om kultur, religion og etnisitet – uten å fordømme eller bli misforstått.
For Hibba ligger løsningen i nyansene.
– Selv har jeg levd både fritt og begrenset, men fortsatt med den samme kulturelle bakgrunnen. Den samme religionen.
Hun ønsker å skille mellom hva som er kultur og religion, og hva som er enkeltpersoners feiltrinn. For kulturen kan ikke defineres av menneskene som gjør feil. De finnes overalt.
– Det finnes like mange kulturer som mennesker. Det må vi ikke glemme.
