AC/DC: Black Ice
[Columbia/SonyBMG]
Det er åtte år siden sist, og når AC/DC igjen er på plass er alt ved det vante.
Det har i grunnen alltid hvilt noe karikert og komisk over dette bandet, og 35 år etter oppstarten er de jaggu morsommere enn noensinne. Hvor frivillig dette humoraspektet er kan nok diskuteres, men å følge den samme musikalske oppskriften for femtende gang er i seg selv en komipris verdig. På den annen side tør jeg nesten ikke tenke på hvordan det hadde hørtes ut om denne gjengen skulle forsøkt seg på noe annet enn det de kan best, nemlig ballerock.
Og ballerockoppskriften er som kjent ikke veldig komplisert. Det bør være bredbeint, relativt enkelt og i aller høyeste grad gitarbasert. På Black Ice lirer brødrene Young av seg hardtslående, tunge gitarriff som, ikke overraskende, tar mye plass. Noen ganger sitter det som en kule, som for eksempel i låta «Rock N’ Roll Train». Her får vi også følge en ivrig Brian Johnson, som serverer primalskrik som om han aldri har gjort annet. Pick it up, move it. Give it to the spot. Your mind on fantasy, livin’ on ecstasy.
Med dette soleklare høydepunktet åpner Black Ice, og standarden er satt for de kommende fjorten låtene som alle har det samme banale og maskuline uttrykket. Kreftene er åpenbart satt inn helt andre steder enn i tekstskrivingen, som i grove trekk omhandler festing og damer. Johnson har hatt tyve år på å pleie sine lyriske ferdigheter, og et snev av substans hadde virkelig vært å fortrekke.
«Rocking All The Way»:
“Rocking All The Way”
Låttitler som «She Likes Rock N’ Roll», «Rocking All The Way» og «Rock N’ Roll Dream» bør være en grei indikasjon på hvilket kontinent AC/DC har lagt misjonsarbeidet til. Sistnevnte er for øvrig albumets balladealibi og et bevis på at bandet, som alltid, funker best der de gir mest. Disse aldrende herremennene er fortsatt energiske og fulle av faen, men de mangler de virkelig gode, fengende låtene, samt evnen til å overraske med pur rockeglede, slik de gjorde på Back In Black, High Voltage og Highway To Hell. Kanskje er det alderen? Kanskje er det Brendan O’ Briens polerte produsenthånd? Sikkert er det at AC/DC var bedre før.
Trine Sollie
