Siden starten har bergensbandet Hjerteslag hele veien vært innhyllet i mystikk. Det skyldes både historien om at vokalist Robbie Lie Eidevik ble knivstukket på øving med eks-bandet Di Kjipe i forkant av by:Larm 2010, og at de har posisjonert seg som poetiske punkere med øre – og hjerte – for gode popmelodier.
Med overbevisende konserter og en god rekke av singler i skjæringspunktet mellom det skitne og det fengende har bandet lagt lista høyt for albumdebuten. Når du sjekker inn på Møhlenpris Motell tar det heldigvis ikke lang tid før det blir klart at forventningene er velbegrunnede. De ti låtene har nemlig umiddelbar effekt på både hjernebarken og hjertekamrene.
Finstemt balanse er gjennomgående på albumet. Det skrangler, men låter fett. Det er opprørsk, men inkluderende. Det er romantisk, men også hjerterått.
«Sammen Alene» er ved siden av «Papirsvaner» et høydepunkt. Den oppsummerer kvintettens fremste egenskaper; en ekstremt nynnbar melodi som strekker seg ut av låta og inn i lytteren, en sjeldent god miks av rastløshet og inderlighet i fremføringen og et refreng som er skapt for allsang.
Vokalist Robbie Lie Eidevik bruker ofte store ord. De poetiske tekstene balanserer på knivseggen til det pompøse – men faller så godt som utelatende ned på riktig side. Nedstrippede «Linedanserinne» er et unntak. Den har absolutt sine øyeblikk, men en plump linje som «en engel i Converse» gjør – sammen med det faktum at Hjerteslag kler det mer energiske uttrykket bedre – sitt for at den ender som albumets svakeste låt.
Avsluttende «Permuniform» lider under noe av det samme. Når Hjerteslag tar steget over i et seigere univers mister de også mye av særpreget sitt. De gjør seg best drevet frem av høyt trykk på gitaren og drivende basslinjer – som for eksempel på forløsende «Romvesen». Heldigvis er det også i det segmentet de aller fleste låtene på Møhlenpris Motell befinner seg.
Hjerteslag skriver seg inn i Bergens poppunk-tradisjon med stil. Albumet er ikke spesielt nyskapende, men det forvalter arven godt og byr på minneverdige låter. Dét er nok.
Trine Aandahl
