Slim Thug: Boss of All Bosses
[Boss Hogg Outlawz/E1 Music]
Tilbake til fremtiden med Slim Thug.
Da sørstatene plutselig ble premissleverandører for hvordan hip-hop skulle høres ut en gang i 2005-2006, var Slim Thug et av navnene som ble nevnt hyppigst, sammen med Paul Wall og Mike Jones. Et par lovende mixtapes, en fantastisk stemme, underholdene Houston-drawl og Swishahouse-tilknytning lovet godt.
Etter debuten Already Platinum, som sikta høyt med innleid produksjonshjelp fra Pharell, ble Houston-rapperen gradvis stilt i skyggen av Atlanta-gutta T.I og Young Jeezy, samt hjembyens Chamilionaire. I hovedsak fordi Already Platinum ikke var gjennomarbeidet nok og mest av alt hørtes ut som to vidt forskjellige sjuspors-album satt sammen til ett, hvor den ene delen hadde ambisjoner om å nå langt utafor Texas og den andre lente seg på det klassiske sørstats-soundet. Resultatet var at Slim Thug (som Mike Jones og delvis også Paul Wall) falt mellom to stoler såvel som ut av Billboard. Og dermed også framtidsplanene til Geffen.
Oppfølgeralbumet Boss Of All Bosses er enkelt og greit det albumet Already Platinum burde ha vært, med alle fordeler og ulemper det måtte innebære. 13 spor som går tilbake til kjernepublikumet «The Boss» hadde før majorlabeldebuten, og som han har fortsatt å kurtisere med gruppa Boss Hogg Outlawz. Og han gjør det godt.
Fra det (til Slim Thug å være) personlige åpningssporet «I’m Back», via knallharde spor som «Associates» og nesten-magiske «Leanin'», hvor avdøde Pimp C fra UGK gjør et fantastisk vers, til avslutninga – 9 minutter lange «Welcome 2 Houston» med 12 (!) gjesterappere – er Slim Thug hakket bedre, hakket mer dedikert og hakket råere enn sist. Sånn sett er dette et steg fram. På sitt ypperste i «Top Drop» (som fortjener en feiende flott video), er det vanskelig å forstå hvordan han greide å spille seg så langt utover sidelinja sist.
Det store aberet ved Boss of All Bosses er at det hørest akkurat så utdatert ut at det også blir forholdsvis uinteressant. Dette hadde vært et knallalbum i ’05-’06, da Mr. Lee (som har gjort 9 av 13 spor) fortsatt hørtes frisk og vital ut. I 2009, fire år etter Already Platinum, blir spor som «Thug», «I Run» og «Smile» et kreativt steg tilbake til en sound som hadde sitt momentum, for så å bli utpult og utspilt. For å si det pent.
«I Run»:
[youtube HnRc46xWSfI]
Boss of All Bosses skriker etter en produsent av kaliberet til Polow Da Don eller Cool&Dre. Pluss for å ikke ha med verken Lil Wayne, Akon eller T-Pain. Trekk for et par dvaske damelåter som ikke funker.
Andreas Øverland
