Det å skulle utrope en musikalsk bys- eller landsdelsbølge føles ofte både spekulativt og søkt, men det er likevel et åpenbart faktum at Bodø by har vært åsted for flere av de beste norske utgivelsene de to siste årene, i form av skiver fra Kråkesølv, Cold Mailman og ikke minst Kollwitz. Og har man hatt gleden av å overvære en hvilken som helst bodøværings totalt ukritiske fascinasjon for sine bysband, forstår man fort at store deler av Gabriels musikalske inspirasjon er plukket fra hjembyen, i form av band som Hjertesorg, The Spectacle og Kollwitz
Likevel har kvartetten klart å skape seg et eget uttrykk, der frenetisk og spinnvill hardcore blandes med seigere og mørkere metalltendenser, samt grep fra mer dvelende post-hardcore. Gabriels univers er en bekmørk, agressiv og dynamisk affære; bandmedlemmene drar, med imponerende tekniske ferdigheter, de fire låtene som utgjør Silverthread inn i en rekke forskjellige snedige partier og utgangspunkter, og bærer det hele frem med bravur.
Den meste slående forskjellen mellom Gabriel og idolene fra fødebyen er følelsene i musikken. Der spesielt Kollwitz formidler ektefølt smerte gjennom sin såre musikk, står Gabriel igjen som et prosjekt som først og fremst skal låte blodig fett. Intrikate arrangementsgrep savnes iblant på produksjonssiden, men Gabriel har allerede et svært godt rykte som liveband, og det skinner gjennom også på plate. Instrumenteringen er holdt til et minimum, og energien og bandmagien hylles til det ytterste.
Det er en sterk rastløshet tilstede i denne musikken. Flere av låtpartiene oser av å blitt skapt i lekens navn. Her er et nærmest funkrock-aktig parti på åpneren “Dig” verdt å nevne, samt et halvkjipt gitarsoloparti på det avsluttende sporet “Shivering Aurora”.
Vokal og gitar står i fokus: Trommer og bass er skrudd tidvis nesten ubehagelig langt bak i miksen, mens duellerende gitarer og fire vokalister vræler på hvert sitt vis helt i front.
Silverthread er en liten utgivelse med ubestridelige kvaliteter, og de fire lange sporene illustrerer bastant at Bodøs brønn ennå på ingen måte er tørket ut, men snarere flommer over av seig, mørk og teknisk komplisert hardcore – i tillegg til den smarte popmusikken. Sett Gabriel på et stødig trefat og la konseptet og medlemmene modne i lag. Om den kommende fullengderdebuten da viser et mer tilbakelent, fokusert og arrangementsmessig sterkere band, vil overraskelsen være minimal.
Kim Klev
