Denne saken ble opprinnelig publisert i 2019, men er hentet frem i desember 2021 til glede for nye lesere.
I 2019 var det nøyaktig 20 år siden «Jul i Blåfjell» ble vist på NRK for første gang, og forgjengeren «Amalies jul» hadde over en million seere hver dag i desember. Hva gjør barneskuespillerne fra seriene som en gang samlet hele familien foran TV-en klokka seks, med klementin i den ene hånda og julebrus i den andre?
Vi tok en prat med noen av dem.
Veronica Hiis som Kjersti i «Amalies jul»
Veronica Hiis spilte veslejenta Kjersti i «Amalies jul» og var ti år da serien ble spilt inn. Skuespillerkarrieren ble kort, men hun fikk flere fanbrev som barn.
– Der og da følte jeg ikke at jeg var kjendis. NRK var faktisk veldig påpasselig med at familien min ikke skulle si ja til «hjemme hos»-reportasjer med Se og hør. Men jeg fikk noen fanbrev og flere ville at jeg skulle gi autografer.
Hun forteller at oppmerksomheten ble morsommere med årene da hun skjønte hvor mange som hadde et forhold til serien.
– Det er gøy når folk skjønner at det er jeg som spilte hun lille jenta i «Amalies jul». Det er også stas når de som er hakket yngre enn meg har sterke minner knyttet til serien.
Hiis møter stadig på «Amalies jul» i hverdagen.
– Da jeg selv fikk barn kikket jeg innom diverse nettfora for å lete etter nattasanger. Da dukket ofte sangen til Nissemor opp, og folk kommenterte at den var fin. Det er jo litt stas.
– Har du vist TV-serien til sønnen din?
– Han er foreløpig bare ett år, så jeg vet ikke om han hadde skjønt så mye av det, ler Hiis.
I dag er hun grafisk designer i P3, og har den siste tiden levert illustrasjoner til både «P3 Gull» og «Juntafil».
– Hvorfor fortsatte du ikke som skuespiller?
– Jeg har alltid likt drama og skuespill, men aldri hatt noe ønske om å gjøre karriere av det. Det ble med et par «Barne-TV»-ting bare fordi det var gøy. Til gjengjeld vet jeg at det inspirerte broren min, som i dag er skuespiller, sier Hiis.
Jostein Mellegård Jakobsen som Magnus i «Amalies jul»
– Mamma hadde klippet ut en avisannonse som søkte barn til ny julekalender på NRK. Egentlig skulle jeg i en barnebursdag jeg ikke ville gå glipp av, men i siste liten ombestemte jeg meg. Jeg var dermed absolutt sistemann som kom inn på audition, sier Jostein Mellegård Jakobsen spilte Magnus i «Amalies jul».
Siste auditionrunde ble åtte kandidater tatt med til stedet «Amalies jul» skulle spilles inn: Huset med det rare i.
– Etter denne turen fikk vi vite at alle hadde fått en rolle i serien, sier Jakobsen.
Han danket dermed ut over hundre andre kandidater.
Da serien gikk på TV for første gang i 1995 var Jakobsen 11 år. I dag er han 36 år og bor i Ski med to bonusbarn, en sønn og katten Luke. Han jobber som lærer på barne- og ungdomsskole og underviser i samfunnsfag, religion, norsk og musikk.
– Jeg bestemte meg tidlig for at jeg ville bli lærer. Det er den beste jobben! Ikke minst er det den viktigste jobben man kan ha. Jeg er så heldig som får møte mange positive barn og unge hver eneste dag. Det gir mye meg energi.
Det hender at Jakobsen fortsatt gjør teater. Blant annet har han hatt rollen som president Rossevelt i oppsetningen av «Annie» hos Marianne Mørks teaterskole. Det hender også at folk fortsatt kjenner han igjen for rollen som Magnus.
– Da jeg for noen år siden besøkte Oslo var det en liten gutt på åtte som kjente meg igjen. Det var jo artig.
Karoline Fagerheim Hansen som Marta i «Jul i Blåfjell»
– Julekalender er alltid en god start på desember. Det var veldig stort å bidra til at andre barn kunne føle julestemningen sammen med meg, sier Karoline Fagerheim Hansen.
Hun var ti år da hun spilte Marta i «Jul i Blåfjell», serien som tok Norge med storm da den først ble vist på skjermen i 1999.
Hansen ble introdusert for rollen fordi moren jobbet i NRK.
– Jeg var dermed vant med å være i statistroller her og der, men å se seg selv på TV slik og vite at andre barn så på meg, var ekstremt stort.
I ettertid forstod hun at serien hadde gitt mer inntrykk på barn enn hun først antok.
– Jeg får masse henvendelser hver desember! Selv har jeg et barn på to år som ser på «Jul i Blåfjell». Hun sier «mamma» når jeg dukker opp på skjermen. Jeg ligner nok på meg selv.
I dag er Hansen 31 år og jobber innenfor finans og har nettopp flyttet fra Oslo til Bærum. I bagasjen har hun både en bachelorgrad i statsvitenskap og en mastergrad i internasjonal politikk. Hun endte aldri opp som skuespiller, selv om hun kunne tenkt seg det.
– Innerst inne skulle jeg ønske at jeg var skuespiller. Jeg hadde drama på videregående og kunne egentlig tenkt meg å drive med det.
Grunnen til at skuespillerkarrieren tok slutt var en kombinasjon av at hun følte hun burde gjøre det bra på skolen og at hun selv mistet mye undervisning under innspillingen.
– Kanskje jeg kan si at jeg gav meg på topp, ler Hansen.
Eirik Kvalsvik som Mikkel i «Jul i Blåfjell»
Eirik Kvalsvik fra Oslo var syv år da han spilte Mikkel i «Jul i blåfjell».
– Moren min hadde sett en annonse i avisa, så da endte vi opp på audition, sier Kvalsvik.
Under siste runde ble de siste barna spurt hvem de kunne tenke seg å spille sammen med.
– Jeg valgte Karoline og vi fikk begge hver vår rolle, sier han.
Kvalsvik husker godt innspillingene som foregikk på Røros, og tenker tilbake på tiden som spennende.
I dag er han 28 år og bor på Ørlandet i Trøndelag. Her har han bodd i seks år sammen med kjæresten sin, og jobber til daglig som tømrer.
– Pappa var tømrer og brannmann, så jeg tok etter han. Det er gøy å jobbe med kroppen og henda.
En periode likte Kvalsvik godt å leke seg som skuespiller og gikk blant annet på en teaterskole for barn på Briskeby i Oslo. På et tidspunkt var han til og med på audition til rollen som Ole Aleksander Filibom -Bom-Bom.
– Du ønsket ikke å fortsette skuespillerkarrieren?
– Jeg var på et par andre auditions, men fikk dessverre ikke flere roller, ler Kvalsvik.
Han får fortsatt spørsmål fra tilfeldige folk på samme alder om det var han som spilte i «Jul i Blåfjell».
– Noen kjenner meg igjen. Det er hyggelig å ha vært en del av folks barndom, sier han.
Marius Ranberg Skaug som Krekling i «Jul i Blåfjell»
– Det jeg husker best var at jeg kunne spise lefser i pausene, sier Marius Ramberg Skaug, som spilte Krekling, den nyfødte lillebroren til Turte og Tvilling.
Serien ble spilt inn da Skaug var kun fire år. Han husker å ha stusset over at fjellet var laget av papp. Også i Skaugs tilfellet var det en aktiv mor inkludert i auditionprosessen.
– Mamma kjente vedkommende som skulle spille vakten til Dronning Fjellrose, og jeg ble spurt om å være med som Krekling.
I dag er han 25 år, avdelingsleder i en elektrobutikk og bor på Enebakk. Opp gjennom årene har han jobbet mye med lyd og lys på konserter og festivaler.
– Jeg gikk noen år på videregående, men det var ikke helt min greie. Da fetteren min ringte og lurte på om jeg kunne tenke meg å være julehjelp i elektrobutikken for mange år siden takket
jeg ja til det. Siden har jeg jobbet der og fått mer ansvar.
– Hva tenker du om at du er en del av manges barndom?
Jeg blir ofte gjenkjent via navnet mitt. Det tikker inn meldinger på Facebook i ny og ne fra folk som sier det var hyggelig å se meg på TV da jeg var ung. Det kommer også noen venneforespørsler hvert år når det nærmer seg jul. Jeg godtar som regel, jeg – det er jo bare hyggelig, sier han.
Johannes Fürst som Lars i «Jul på månetoppen»
– Jeg var veldig skuffet over å ikke få rollen som nisse, sier Johannes Roaldsen Fürst. Han spilte guttungen Lars i «Jul på Månetoppen» som ble vist på NRK i 2005.
I serien ble det gjensyn med karakterene fra både «Jul i Blåfjell» og «Amalies jul», som Turte og Tvilling, og Nisseungen og Nissekusine. Foreldrene til Fürst jobbet i NRK, og det var slik han havnet på TV-skjermen. Han var spent da han fikk vite at serien skulle handle om både rød- og blånisser.
– Jeg tenkte «yes!!» og håpet jeg skulle bli rødnisse. Så fikk jeg høre at jeg skulle spille vanlig gutt. Det var litt nedtur, ler Fürst.
– Vi fikk heller aldri møtt nissene, siden menneskene ikke skulle kunne se dem i serien. Men jeg hadde det gøy allikevel!
Fra Månetoppen til «Hvite Gutter»
I dag jobber Fürst som skuespiller og tekstforfatter. Han er nok for de fleste mest kjent fra TV-serien «Hvite Gutter», som nå er aktuell med tredje sesong. Her spiller han karakteren Leo fra Oslos beste vestkant, som har lomma full av penger, kjøleskap fullt av champagne, men et anstrengt forhold til faren sin.
– Vi er fire gutter som både har hovedrolle og som skriver serien. Etter mange nok «nei» fant jeg ut at det var lurt å skrive seg selv inn i en serie, sier Fürst humoristisk.
– Drømmen er å kunne leve av å finne på kule ting.
– Når visste du at du ville bli skuespiller?
– Det tiltalte meg å være på innspilling og bare ha det gøy da jeg var liten. Som voksen ville jeg gjerne fortsette å være litt barnslig på jobben, sier han.
Hele barndommen og ungdomstiden drev Fürst med revy. En periode spilte han selveste Egon Olsen i Olsenbanden junior på teater, men da konseptet skulle overføres til skjermen var det en annen skuespiller som kapret rollen.
– Jeg ble dessverre ikke castet til filmen. Stor nedtur!, ler Fürst
Selv om han i dag ser tilbake på deltakelsen i «Jul på Månetoppen» som noe artig, var det en periode det var flaut å ha vært på «Barne-TV». På ungdomsskolen prøvde han å skjule det så godt han kunne.
– Jeg «nailet» ikke det å være kul på ungdomsskolen, så det hadde vært krise om folk hadde sett meg på «Barne-TV». Slikt ville ikke gitt mye «creds», for å si det sånn, smiler han.
Ina Svenningdal som Åsa i «Jul i svingen»
Ina Svenningdal er kanskje mest kjent for rollen som jente-Chris i ungdomsserien «Skam», men allerede da hun var seks år ble hun plukket ut til å være med i TV-serien «Linus i Svingen». To år
senere ble det julekalender av serien: «Jul i svingen».
– Jeg synes det var kjempegøy, sier Svenningdal.
I julekalenderen spiller Svenningdal Åsa, som er en tøff jente med bein i nesa og datter av en bensinstasjonseier.
– Tiden på settet var veldig gøy. Det var alltid så mye barn å leke med, ler hun.
Svenningdal forteller at hun under innspillingen av julekalenderen gikk glipp av mye skoleundervisning. Men NRK hadde heldigvis tiltak for tilrettelegging.
– Det medførte at vi hadde to lærere på settet. Skole ble jo dermed plutselig mye artigere, sier hun.
I dag er Svenningvold ferdig utdannet skuespiller fra Teaterhøyskolen i Oslo og jobber på Brageteateret i Drammen. I februar 2020 starter hun i jobb ved Det Norske teater.
– Jeg hadde gjennom barndommen drevet mye med drama, men det var mellom ungdomsskolen og videregående jeg fant ut at jeg ville gjøre hobbyen til en jobb.
Blir kjent igjen som Åsa
Svenningdal fikk mye oppmerksomhet fra barna på skolen da hun kom på TV-skjermen for 13 år siden. I dag er det mange jevnaldrende som kjenner henne igjen for rollen.
– Vanligvis er det «Skam» folk kjenner meg igjen fra, men om «Jul i Svingen» har gått på TV en desember blir jeg plutselig gjenkjent som Åsa, sier hun.
Sebastian Warholm som Nure i «Jul i Svingen»
– For en seksåring var det ganske stort og uvirkelig å få være på Barne-TV.
Da Sebastian Warholm var liten skjønte moren fort at det på TV-skjermen engasjerte.
– Hun spurte om jeg også ville «gjøre det der». Jeg sa selvfølgelig «jaaaaaaa!».
Sebastian Warholm spiller Nure, en av hovedpersonene i «Jul i Svingen» som alltid gikk med hjelm i tilfelle noe skulle skje ham. Da serien først ble vist på TV ble Warholm brått en offentlig person.
– Plutselig kjente alle meg igjen. Jeg fikk ofte en følelse av å bli beglodd, uten at jeg helt forstod hva det betydde eller hvorfor jeg fikk så mye oppmerksomhet. Jeg hadde liksom bare vært med og lekt, ler Warholm.
– Dermed fikk jeg en litt annerledes barndom, men jeg tror jeg håndterte det greit, sier han.
Warholm beskriver innspillingen som magisk, og at det var fint å bli introdusert for jobb og de «voksnes verden».
– Det var som en dør inn til et annet sted, litt som Narnia, smiler han.
Som 13-åring spilte Warholm også i serien «Himmelblå». I dag er han 24 år, bor i Oslo og går på Teaterhøyskolen, hvor «Jul i Svingen»- kollega, Ina Svenningdal, også har tatt sin utdannelse.
– Skuespillerutdannelsen ble et kall fra barndommen. Noen ting har man anlegg for og er bare glad i. Å lage teater er det beste i hele verden. Jeg har kanskje et behov for å uttrykke meg og teater ble formen å gjøre det på.
Etter utdannelsen ønsker Warholm å produsere teater selv. Han har også et par sideprosjekter på gang, som å skrive bok og publisere album.
– Det blir noe slags «ambient» visesang, og mest sannsynlig veldig utilgjengelig, ler han.
– Kanskje er jeg også litt kreativt rastløs? Jeg må alltid holde på med noe, selv om det er rolige aktiviteter. For eksempel kan jeg sitte og spikke i seks timer uten mat og drikke, og ikke merke at klokka har gått. Det er min type meditasjon.
