Casiokids: Topp stemning på lokal bar
[Nightliner / Universal]
Casiokids gir grønt lys for lausdans – fri for dømmende blikk fra noen.
Se for deg sånne svarthvite TV-opptak av teenagere i fritt utløp fra den gang jazz var herlig nytt. Eller hjemmefilmer i varme farger fra en barnebursdag der noen har oppdaga gleden av å danse til pop for første gang. Ah, den befriende følelsen du nesten bare opplever hjemme i stua.
For sånn er Casiokids‘ musikk: ikke perfekt. Ikke imponerende. Bare herlig frisluppet og kantete, tjah, får vi prøve oss med sjangernavnet indiehouse? Akkurat idet du har latt deg rive med av de sympatiske perkusjonene, kommer et barnslig kor og synger «jajajajajajajaa jaaa,» som i «jaaa, du får lov!», og du kyler den siste hemninga ut på kjøkkenet der han sure bloggeren står og gjør alt annet enn å danse.
Skjønt, blogg: Casiokids er et av de beste norske eksemplene på at blant en masse halvdårlige ideer er det nødt til å vokse fram noen gode. Og de ideene har fått leve godt såvel på blogger som på klubb, festival og radio ei stund før de er samla på denne plata. Sammen er de eksempler på at vi må tillate figurteater, utilgjengelige opptredener og samples av høytlesninger fra geografibøker. For å nevne noen av Casiokids tidlige påfunn. På Topp Stemning På Lokal Bar er nemlig det beste av barnehagestemninga fra bandets historie tatt vare på, men skjerpa nok til at det er gøy helt til hentetid.
Svenskeklubben
Ikke bare er Casiokids et av få moderne norske forsøk med afroinpirasjoner i lomma – de har også en varme og et housedriv som gjør dem mer beslekta med svensker som Peter, Björn og John, og med Familjen og Lo-F-Fnk enn sine samtidige norske. De to sistnevnte preger forøvrig den særs morsomme remiks-og-ymse-plata som følger med albumet, og som gjør Topp Stemning… til et ennå bedre kjøp.
Vokalen og tekstene er jo et kapittel for seg. At ukonsis nesten-falsett slynger ut «bikkjen, kor e bikkjen? Mamma har gjemt hon, pappa tar tiden», vinglete, nærmest pinglete, flere ganger om dagen på riksdekkende radio er et lite pop-under. Og platas aller sterkeste hook, på instrumentalhiten «Fot i hose», vitner om at Casiokids kanskje er best når de holder kjeft. Men allikevel; sangen på godrare hiter som «Grønt lys i alle ledd» og nevnte «Finn bikkjen» stiller bare varmen og friheten i musikken i tydeligere relieff.
Noen ganger er feil helt riktig. Topp stemning. Slepp dæ laus.
Siri Narverud Moen
