8. september 2010: En person stormer inn mot tippekassa i den kveldsåpne butikken i Larvik, men blir stansa av betjeninga. Tjuven river seg løs, ut i en ventende Ford Mondeo, hvor flere viser fingeren idet bilen skyter fart ut på E18. Ved Drammen dukker blålysene opp i speilet, men sjåføren – som heter Glenn – får slengt seg over i sørgående fil.
Flere politibiler jakter den mørke bilen, som har en snittfart på 167 kilometer i timen.
Ved Flykafeen utafor Tønsberg må bilen stanse for en barrikade av spikermatter. Politiet med hunder spurter til og røsker opp dørene. En av dem utbryter:
– Oi, det er jo bare barn!
Hør podkast-serien «Barnevernsbanden» her!
I bilen sitter fire gutter, innhylla i hasjrøyk og hiphop. Kompisene er 14 og 15 år gamle. De er på raid, på rømmen og på full fart inn i Sørlandets verste krim- og ransbølge.
En ransbølge man aldri har sett lignende av i Norden.
Over 1000 lovbrudd på få måneder, ran mot busser, bensinstasjoner og banker, begått av 14-15-åringer bevæpna med balltre, kniver og pistoler. De var rundt ti gutter og én jente, og de hadde en ting til felles: Alle var under barnevernets omsorg. Mediene, som publiserte en haug med saker om gjengen, kalte ungdommene for Barnevernsbanden.
Noen har det gått bedre med enn andre.
Bilelskeren Glenn
Glenn vokste opp på rolige Tveit utafor Kristiansand, nær Kjevik lufthavn.
– Fra barndommen husker jeg at broren min og jeg fanga krabber. Hele familien var på stranda, mor solte seg, far og vi guttene fiska. Og vi spilte fotball når det var fint vær – og det er jo alltid fint vær på Sørlandet.
Men så fikk Glenn andre interesser. Hans første politianmeldelse var for å stjele røykpakker ved en tippedisk som tiåring. I Kristiansand sentrum møtte han nye venner, han fikk smaken på hasj, noe de trengte penger for å kjøpe.
– På Sørlandssenteret stjal vi Playstation-spill som vi solgte videre. Så begynte vi å gå på baklager på butikkene og tok safer og mobiler. Etter hvert tok vi bare pengene rett fra kassa og løp. Og alle røykte hasj, vi drakk og kosa oss.
Rett etter 14-årsdagen begynte Glenn for alvor å dukke opp i politiloggene.
«Natt til lørdag 12.desember 2009, sammen med Glenn (…etternavn fjernet, red.anm.), tok de to seg inn i fornærmedes bolig hvor beboerne lå og sov. Fra stedet borttok de to stk. ytterjakker, en lommebok, en mobiltelefon, et kamera, en dameveske, parfyme og en flaske Bache Gabrielsen cognac.»
Kort tid seinere begynte han å stjele bilnøkler.
– Vi var jo bare barn som lekte i gata, så ingen reagerte om vi gikk rundt i boligfeltene. Dørene til folk pleide å stå åpne, og alle har et sånt nøkkelskap rett innafor døra. Dermed var det bare å snike seg inn, ta en nøkkel, og så hadde du en helt ny bil, skjønner du?
Glenns mor ble bekymra for sønnen, 14-åringen som stadig var ute på nattestid. Hun hadde tre sønner og én datter, og alle gutta skulle med tida bli kriminelle. Mora ringte barnevernet.
– Hun trodde jo at de skulle hjelpe henne. Men så putta de meg på tvangsinstitusjon. Mora mi sier hun er så lei seg for at hun kontakta dem. Hun trodde at hun gjorde det som var best for meg, men det var da alt eskalerte.
Barnevernet i Kristiansand så til slutt ingen annen løsning enn å hente Glenn på tvang, og plassere ham på akuttinstitusjonen St. Hansgården.
På barnehjemmet florerte det av dop.
– Barnevernet skaper kriminelle
Kristiansand er sol, skalldyr, makrell, Jesus og Julius. Men under den blide overflaten skurrer Sørlandsidyllen.
Baneheia-drapene, Barnevernsbanden og tre barn som har tatt liv de siste tre åra. Sørlandets største by har daglige fergeforbindelser med Danmark og er en innskipningshavn for dop. De siste åra er det bare Oslo som har hatt flere lovbrudd per innbygger enn Agder.
Det er til denne landsdelen barnevernet sender de fleste av Norges mest trøblete ungdommer.
Glenn husker godt dagen han ble plassert på St. Hansgården, på en kolle langs E18, mellom Kristiansand sentrum og Dyreparken.
– Det var greie folk der, men det var første gang jeg så amfetamin, blåvalium og sånne ting.
I 2010 hadde NRK intervju med en anonym og bekymra beboer på St. Hansgården.
– Det var flere ganger at ungdommer kom inn og hadde spist så mye piller at de nesten ikke kunne stå oppreist – og ansiktet bare hang ned. De kunne sitte rett utafor på verandaene og røyke hasj. Det var ikke så mye kontroll der, fortalte den 18 år gamle jenta.
Jentas bekymringer ble delt av Fylkesmannen samme år:
«Fylkesmannen mener barnevernsinstitusjonene bruker for mye tvang, har for dårlig kontroll og ikke skaper trygge nok rammer for ungdommene» , sto det i Fædrelandsvennen.
Lederen for St. Hansgården i disse åra var psykolog Trond Skjæveland.
– Om det florerte av dop der? Ja, det gjorde det helt garantert, sier Skjæveland.
– Det var stramme kriterier for å kroppsvisitere og kontrollere beboerne. Vi ønsket også å passe på at flere ungdommer ikke samla seg på samme rom, for å hindre at de dopet seg eller planla rømming, men også der begrenset rettighetene deres oss kraftig, sier han.
På samme tid kritiserte Fylkesmannen institusjonene for «å bruke for mye tvang, har for dårlig kontroll og ikke skape trygge nok rammer for ungdommene». Kritikken stemmer godt med Glenns opplevelser.
– Det er roten til alt ondt om barn kommer der. Det var barn som kom rett fra vold i hjemmet, som aldri hadde vært kriminelle, så kom de dit og begynte med dop. Jeg traff en som aldri hadde sett hasj eller prøvd rus på et barnehjem i Arendal – og det første han gjorde var å skyte heroin med sprøyte. Det er alt for drøyt, de hadde ingen kontroll, sier Glenn.
Den siste påstanden hans er vanskelig å få bekrefta. Men også politiet ropte varsko, under overskriften «– Statlig barnevern skaper kriminelle»:
På toppen av alle problemene ble en tredel av de mest utfordra barnevernsbarna i Norge sendt til Sørlandet. En samling i bunnen av landet. Av barna med mest problemer og sorger – og minst impulskontroll.
Bandens MacGyver
En av dem som ble sendt til Sørlandet var Josef fra Aurskog i Akershus. Som barn var Josef sint. Han sloss seg gjennom barneskolen.
– En gang ble jeg til og med utvist, selv om jeg tror at det ikke er lov i Norge. Det var en jeg absolutt skulle ta.
Mora til Josef var alene med ham og søsknene, jobba i butikk og kunne ikke hente sønnen på skolen hele tida. Barnevernet måtte igjen ta en av de vanskelige avgjørelsene om å ta over omsorgen. 12-åringen ble plassert i fosterhjem og på skole i Oslo.
– Jeg ble sendt til en klasse midt i Oslo, med kriminelle ungdommer som var eldre enn meg. Jeg lærte litt av hvert der. Og jeg lærte meg å tjuvkoble biler ved å se på MacGyver. Jeg fant ut hvilken ledning som tok strømmen, hvilken som var til tenninga og så videre. Det syntes jeg var dritgøy.
Som 12-åring brøt han seg inn på en bilforhandler på Ensjø i Oslo, sammen med noen nye klassekamerater. Inne på det avgjerda området tråkket han for første gang på en gasspedal.
– Jeg klarte ikke å se over rattet, så vi måtte legge noen bøker under rumpa mi. Til slutt ga jeg bånn gass gjennom gjerdet og ut på gata. Det var flere som kikka rart når de så meg kjøre gjennom gatene i Oslo.
Ikke lenge etter ble Josef tatt – og sendt til Sørlandet. 368 kilometer og fem og en halv timers kjøring fra venner og familie i Akershus.
– Da ga jeg faen. Når jeg er hjemme hos mora mi er det henne jeg gjør ting mot. Men på institusjon forsvant den siste samvittigheten, sier Josef.
I Kristiansand sentrum møttes den bilelskende Glenn og den tjuvkoblende Josef. De ble en slags barnekrimmens Lennon/McCartney. Plutselig ble det vanlig at borgere i Kristiansand ikke fant bilen sin om morgenen.
Et røykfylt stabbur i Setesdal
I april 2010 passerte Josef 100 lovbrudd. Det vakte oppsikt.
– Jeg har aldri i min tid som politi opplevd maken. Jeg fatter ikke at det går an at en 15 år gammel gutt opparbeider seg 100 saker på rullebladet mens samfunnet rundt står maktesløst og ser på. Dette er omsorgssvikt, uttalte politimann Hans-Martin Skovly.
Noen måneder seinere var ikke 14 år gamle Glenn dårligere, og passerte 125 anmeldte forhold.
– Vi sa alltid at vi skulle slutte når vi ble 15 år og kunne bli straffa for det. Men sånn ble det jo ikke, forteller han.
Nei, sånn ble det absolutt ikke.
Glenn, Josef og andre kamerater rømte fra institusjonene og stjal biler. På nattestid råkjørte de på motorveier og brøt seg inn og villkjørte på en bilcrossbane. De gjorde brekk og levde som små gangstere. Til slutt hadde de tømt så mange kassaapparat og safer at Kristiansand hadde sikra det meste.
En fredagskveld i april 2010 dro tenåringene til Setesdal.
– Det var mange naive folk der på bondelandet, vet du. Ting sto åpent og de hadde ikke alarm og sånt, konstaterer Glenn.
Denne kvelden stjal de først sjokolade, chips og brus fra en alpinsenterkafeteria i Valle, før de brøt seg inn i en flott hytte. Der så de på video, røykte hasj og spiste opp det stjålne godteriet. Neste morgen ble Glenn tatt på fersken i en hotellvinkjeller, men kom seg unna da kompisene begynte å kaste steiner på hotellbetjeningen.
Gjengen flykta til fots og endte opp med å forskanse seg i et slags stabbur på et jorde. Det var en røykestove til å røyke fisk, pølser og skinker.
– Vi er jo fra Kristiansand, vi har aldri sett et sånt stabbur før, forteller Glenn.
– Vi satt inne i mørket og hørte at politiet kom ropende, mens en av oss prøvde å holde igjen døra.
Det var sjanseløst mot sju politimenn. Gutta ble dratt ut en etter en, bekmørke av sot.
Og snart skulle det bli enda mørkere på Sørlandet.
Aldri psykolog
Hva betyr barnevern? Et vern for barna, eller at samfunnet skal vernes mot barna? På Sørlandet i 2010 sleit barnevernet med begge deler.
Politiet kjørte de mindreårige forbryterne fra arresten tilbake til institusjonene, nesten som drosjesjåfører, bare for å arrestere dem på nytt neste dag. Ungdommene som satt på enetiltak, sånn som Glenn og Josef, var ekstra ivrige på å stikke av. Enetiltak innebærer å bo alene i et lite bolighus, sammen med to til fire ansatte.
– Det var verre enn å sitte i fengsel, mener Glenn.
– Fire vakter inne i et hus som bare passer på deg, og deres eneste mål er å holde deg inne. Da bygger du opp mye frustrasjon når du er 13–15 år.
Glenn sier de kunne bli holdt inne i opptil fire uker uten å få gå ut.
– Vi fikk ikke gå på butikken en gang! Da blir det til at du rømmer. Jeg gikk fem mil en gang, på sokkene. Jeg blødde under beina, men gjorde det for å komme vekk fra dem. Så jævlig hadde jeg det. De spurte aldri hva de kunne gjøre for meg, eller hva jeg trengte.
Ofte samkjørte guttene rømningene sine, og møttes på hemmelige steder for å gjøre brekk.
– Deretter dro vi rett ned for å kjøpe hasj og drikke. Sånn gikk nå dagene. De som tror det var lett, tar feil. Det var en hard jobb, sier Glenn.
Og stadig oftere dro gutta til Oslo for å gjøre nye brekk, siden det ifølge Glenn var enklere å skaffe penger i hovedstadens drabantbyer. Dessuten likte de å ta seg en Oslo-fest.
Hvordan festa dere da, var det clubbing i Oslo?
– Nei, vi var jo 14 år gamle! Vi kom jo ikke inn en eneste plass, det ble i biler og parker, humrer Glenn.
Ingen av de seks medlemmene av Barnevernsbanden P3 Dokumentar har møtt, kan huske å ha blitt tilbudt psykolog i barnevernet. Psykolog og tidligere leder av St. Hansgården, Trond Skjæveland, tror at det stemmer, siden barnevernet og psykisk helsetjeneste slet med å samarbeide.
En undersøkelse fra NTNU i 2015 viste at 76 prosent av de på barnevernsinstitusjoner hadde minst én psykisk lidelse – mens bare 38 prosent hadde fått psykiatrisk hjelp de siste tre månedene.
I en sofa fra IKEA
Et privat enetiltak i Agder, en morgen i 2010: Klokka nærmet seg ni om morgenen da Josef klatra inn under sofaen på rommet sitt. Det var bare minutter til de ansatte på institusjonen skulle vekke ham.
– Jeg hadde skåret opp sofaen og fjerna alt inni den. Men det var skikkelig ubehagelig å ligge i den, jeg klarte ikke mer enn ti minutter om gangen, forteller Josef.
Noen dager tidligere hadde Fylkesmannen gjort et oppsiktsvekkende vedtak: For å hindre Josefs stadige rømninger ble det satt gitter foran vinduet på rommet hans. 15-åringen skulle ha to vakter som konstant sov rett utafor døra hans. Han ble rett og slett bura inne. Og fratatt både klokke og mobiltelefon.
Derfor hadde Josef satt på en CD med spilletid på én time da han ble innelåst klokka ti på kvelden. Han hadde telt timer gjennom hele natta. Nå hadde CD-en snart gått elleve ganger, og Josef pressa seg ned under sofaen.
– Da de kom for å vekke meg, og ikke så meg i senga, trodde de at jeg på et eller annet vis hadde klart å rømme gjennom gitteret – og rykka ut for å lete etter meg. Da kom jeg meg unna. Det fantes alltid metoder, sier Josef og smiler.
Rømningene fra barnehjem og enetiltak skjedde stadig oftere. En av gutta rømte 18 ganger på 24 dager.
En annen gang, midt på vinteren, hadde de ansatte som vanlig tatt skoene hans for å forhindre rømning. Josef gjorde det likevel. Først to timer seinere ble han funnet i en snøfonn, sterkt forfryst. De ansatte trodde lenge at han måtte amputere beina.
Hvorfor var dere så opptatt av å rømme?
– De som jobba der var stort sett greie og flinke. Men når jeg fikk gå ut måtte jeg alltid ha med to miljøarbeidere. Jeg kunne dra på bowling med dem, men ikke med venner, så det ble jo dritkjedelig, forteller Josef.
P3 Dokumentar har vært i kontakt med en av de ansatte ved privatinstitusjonen som passa på Josef denne perioden. Han forteller at jobben i stor grad handla om å holde tenåringene inne og se på video, men at de flykta så fort de fikk sjansen.
– Barnevernet har et problem. Det var mye oppbevaring av barn og enormt mye penger i det, sier mannen.
Som mange andre barnevernsansatte hadde han ingen utdanning innen barnevern eller terapi. Mannen mener at det største problemet var altfor mange ansatte. Det kunne være opp mot 30 voksne i turnus per ungdom.
– Det er begrensa hvor mange du gidder å åpne deg for, sier han.
Hvordan burde det vært?
– Man skulle tatt dem med på en øy og tatt fra de mobilen. Så burde de jobbe og fiske sammen med noen få medarbeidere. Slik de gjorde før. Du ville fått mange tilbakeslag, men de trenger å se et alternativ til livsførselen de har.
Privatselskapet som hadde ansvar for Josef fikk kritikk av Fylkesmannen for manglende kontroll. Året etter ble det solgt til en britisk børsgigant for 137 millioner kroner. I 2011 og 2012 ble det tatt ut 16 millioner kroner i utbytte. Det er mye penger i barnevern.
Det var også mye penger i Kristiansand – men de hadde blitt bedre sikra. Barnevernsbanden hadde allerede begått rundt 500 lovbrudd. Nå fant de fram våpnene.
Bussran og bankran
Mandag 19. juli 2010: Josef og to kamerater hadde akkurat tjuvspist frokost på hotell Ernst, før de stjal en brødkniv på en Kiwi-butikk. Hele natta hadde de jobba med en safe, stjålet fra en barnevernsinstitusjon.
– Vi slo med øks og slapp den ned et lite fjell, men vi fikk den ikke opp, forteller Josef.
Nå luska de rundt inngangen til Pizzabakeren. Et ektepar kom gående forbi og spurte hva de drev med. Gutta la en ny plan.
– Jeg sa til de andre at vi like gjerne kunne ta banken, at det var akkurat det samme der, bare mye mer penger, sier Josef.
På filialen til Sparebanken Pluss hadde en 21 år gammel jente akkurat satt seg bak skranken. Mora hennes hadde jobba i bank i over 20 år, og aldri opplevd ran. Jenta var i sin andre uke som sommervikar.
Josef sto vakt mens hjertet pumpa. Kameraten storma inn, med finlandshette og brødkniven fra Kiwi. Sommervikaren bak kassa skvatt til, men husket å trykke inn ransalarmen. I en grønn Kiwi-pose fikk raneren med seg mellom 60.000 og 70.000 kroner. På vei mot fluktbilen falt han, og mista mange tusenlapper. Utbyttet ble på 42.000 kroner.
I ettertid var den 21 år gamle jenta i sjokk. I dag, åtte år etter, skvetter hun fortsatt av folk med brå bevegelser på gata. Og av folk med hettegensere – eller ved synet av grønne Kiwi-poser.
Det store bankranet var avslutninga på en helt spesiell uke i Josefs liv.
– Ja, jeg hadde en ransuke. Jeg var med på å ta banken, en buss, Shell og Hydro, forteller Josef.
Andre 15-åringer har arbeidsuke, du hadde ransuke?
– Ja, men det var kun den uka.
Ran kan være traumatiserende?
– Ja, men i rettssaken fortalte hun ene dama på Shell at den ene var veldig aggressiv og skreik, mens han andre var rolig og ikke truende. Jeg var den rolige.
Mange av de som ble rana av deg har aldri kommet seg tilbake i jobb i serviceyrker, og sliter med nervene?
– Ja, det kunne jeg ikke forstå da, men det skjønner jeg i dag. Så det beklager jeg veldig.
En av bensinstasjonene Josef rana, opplevde fire ran på fire måneder.
– Politiet sa at det var europarekord i ran, sier innehaver Johan H. Ribe.
Til slutt krevde Shell Europa at ledelsen i Norge reagerte, i frykt for ryktet til det femte største selskapet i verden. Det skapte også overskrifter da en kunde, midt under et ran, henta seg en hamburger, og en annen kunde fylte seg en kaffekopp – rett foran nesa på den bevæpnede raneren.
– Noe av det vi reagerer mest på, er oppførselen til dem som stod rundt. Det virker som en dagligdags hendelse for dem, uttalte lensmann Terje Pedersen.
Ran var blitt hverdagskost på det fromme Sørlandet.
– Ungdommene kjørte på kryss og tvers, ruspåvirka i bil. Vi var kjemperedde for at noen skulle bli skadd eller drept, sier Karin Berthelsen i Kristiansand kommunes kriminalitetsforebyggende team.
Bussjåfører turte ikke å stoppe for ungdommer på holdeplassene lenger. Ingen ville jobbe kveld. Politiet var lei av å være drosje. Endelig begynte barnevern, psykisk helsevern og politiet å samarbeide.
«Prosjekt respekt» ble starta, og etatene begynte å varsle hverandre når tenåringene rømte. Turnusen ble lagt om, slik at ungdommene skulle få færre å forholde seg til, og de ansatte fikk opplæring av psykologer. Det viktigste tiltaket var å splitte Barnevernsbanden langt vekk fra hjem og venner. Når de fikk «perm», ble kalenderne deres synkronisert slik at de ikke var på Sørlandet samtidig.
Glenn ble sendt til Meråker i Trøndelag høsten 2010. Seinere kom to kompiser opp fra Sørlandet og «befridde» ham ved å skremme bort en barnevernsansatt med pistol.
Hva burde de gjort med deg, Glenn?
– Det var ingenting de kunne gjort for å få meg til å slutte med kriminalitet. Men de kunne ha vært mer ærlige. Da det nærma seg jul, sa de på institusjonen i Meråker at jeg skulle få lov til å dra hjem til familien, og at de skulle kjøre meg for å kjøpe julegaver. Men så kjørte de meg på en hytte langt inni skauen. Det er ikke bra for en 15-åring, da blir du knekt psykisk.
14 måneder seinere mista institusjonen i Meråker godkjenninga, etter det som ble omtalt som en rekke alvorlige mangler og regelbrudd. Moderselskapet Aleris Ungplan la ned driften i Meråker, men fortsatte med barnevern. I 2016 hadde selskapet inntekter på 1,95 milliarder kroner.
De ønsker ikke å kommentere utsagnene fra Glenn.
I 2016 solgte kommersielle aktører barnevern for 3,8 milliarder kroner. Med en profitt på rundt ti prosent, gikk 400 millioner skattekroner i utbytte, til særlig utenlandske investeringsfond – og den svenske Wallenberg-familien.
Penger ment til å ta vare på de aller mest sårbare vi har i dette landet.
– Det måtte et drap til
Kriminaliteten i Kristiansand sank kraftig etter tiltakene. Men barnevernet fortsatte å samle trøblete ungdom på Sørlandet. I dag er 33 prosent av de på enetiltak plassert i Agder – i et fylke som huser seks prosent av befolkninga. Ifølge direktoratet skjer dette fordi det er store, robuste private leverandører i landsdelen.
I juli 2017 ble en 17 år gammel sommervikar på Sørlandssenteret knivstukket og drept av en 15-årig jente. Jenta hadde rømt fra enetiltak i en privat institusjon samme dag. Fylkesmannen var svært kritisk til institusjonen og barnevernet i ettertid.
– Intet er nytt under solen på Sørlandet, sukker Linn Elizabeth, mor til en av gutta i Barnevernbanden.
– Gutten min har sona så mange år i fengsel fordi barnevernstjenesten ikke har gjort jobben sin. Og det er mange av dem. Hele Barnevernsbanden. Det måtte dessverre et drap til for at de skulle reagere, sier hun.
I dag jobber Josef som kokk. Utdannelsen tok han på Ullersmo fengsel.
– Jeg tror det hjalp meg at jeg begynte så tidlig med krim. Jeg var dritlei etter alt jeg hadde gjennomgått før jeg var 15. Hadde jeg starta i dag, hadde jeg nok blitt kriminell livet ut.
Glenn rømte fra Bastøy fengsel den 15. august i år.
– Jeg drømmer om å gjøre et stort brekk og komme meg til utlandet. Men vi bor i Europa, så jeg kommer meg nok ikke unna. Jeg håper å holde meg ute frem til vinteren, kunne han fortelle.
Seinere på kvelden dro han på Findings-festivalen for å feste til DJ Tiesto.
– Jeg skal ikke komme tilbake på cella og si til gutta at jeg satt i en leilighet og hadde noia. Jeg må dra på konserter og ha noe å fortelle om!
Etter tre uker på rømmen ble Glenn pågrepet på et hotell hjemme i Kristiansand. Han er dømt til sju og et halvt år i fengsel for en svært grov voldssak, hvor flere kompiser i MDMA- og blandingsrus banka opp en mann de hevda hadde et forhold til ei jente han var i slekt med – noe retten avviste. Offeret ble påført hjerneblødning og brudd i ribbein, nese, underkjeve og kinnbeinet, og til slutt ble det stukket en plastslange opp i anus på offeret – teknisk sett voldtekt.
Du angrer vel på noe du har gjort, Glenn?
– Det eneste jeg angrer på er husinnbruddene. Under en rettssak begynte en mor å grine og sa at sønnen nesten ikke fikk sove om nettene lenger. Det har jeg dårlig samvittighet for.
Hvor mange venner har du som er streite?
– Hm, søsteren min og mannen hennes. Det blir to, det. Det høres ut som jeg må få meg flere streite venner! Men det er ikke så mange her i fengselet, akkurat.
Hva var felles for dere i Barnevernsbanden?
– Ingen av oss kom fra familier med særlig med penger. Vi hadde alltid lyst på mer.
Har du tenkt å bli lovlydig?
– Haha, fengselet skal jo lese dette – så ja, jeg har jo det.
Hva er ditt råd til foreldre som har unger som er i ferd med å skli ut litt?
– For all del: Ikke la dem vokse opp i Kristiansand.
Hør podkast-serien «Barnevernsbanden» her!