«I’m just passing through», melder Giggs fra scenen etter andre gang han har startet «Look What The Cat Dragged In». Og han har dessverre altfor rett. Aldri har jeg sett en mindre motivert rap-gig enn den Giggs har å by på. London-rapperen viser seg som swaggerens antitese, uten karisma eller evne til å gjøre åtte bars interessante, whatsoever. Med et irriterende avvæpende påklistret smil renner han gjennom en «konsert» som ikke engang ville vært akseptabelt på en klubbgig på Living Room i Oslo mellom to komplett idiotiske DJ-set.
Giggs viser seg nemlig som en parodi på en klassisk studiorapper, uten grep om hva det vil si å spille live i det hele tatt. På tross av at beatsa hans er mer enn bra nok (og avslører at den kommende skiva Let ‘Em Have It sannsynligvis er verdt en lytt) herper han de syv låtene han gidder å spille ved å ramle seg gjennom dem, starte dem på nytt og gi fullstendig faen i publikummet foran seg. Han er rett og slett alt Dizee Rascal, som veit å lage fest, ikke er.
Talende nok mistenkte mange Giggs for å være sin egen oppvarmingsact, og hele det uambisøse, halvhjerta og 23 minutter korte showet oser feilbooking og misforståelser lang vei. Slottsfjellpublikummet klapper og jubler sosialdemokratisk, men klarer ikke å dekke over den dårligste gig’en jeg har sett på norsk jord siden Dipset gjestet Sentrum Scene et par år tilbake. Håpløst,håpløst og atter håpløst. Eller som Chirag fra Karpe Diem meldte etter 23 minutters antiklimaks – «den mest søplete konserten jeg har sett noensinne».
Anmeldelse: Rox, Slottsfjell: Roxrevyen (5)
Anmeldelse: Donkeyboy, Slottsfjell: En snau time i Drammen (2)
Anmeldelse: Juliette Lewis, Slottsfjell: Stjerne uten låter (3)
Anmeldelse: Bilal, Oslo Live: Stjerne i solnedgang (5)
Anmeldelse: Kent, Oslo Live: Sur nedbør over populære svensker (3)
Anmeldelse: Johnossi, Oslo Live: Sutring i sola (3)
Les Scissor Sisters-slakt og finn alle de andre anmeldelsene fra Oslo Live og Slottsfjell torsdag her.
