Oslo Faenskap. Tygg litt på det bandnavnet, mens du lar alle smakene bre seg utover tunga. Det høres jo ut som noe man døper bandet sitt hvis det eneste målet er å ha en problemfylt tid i gode venners lag, gjør det ikke? For sånn er nettopp Oslo Faenskap: En gjeng ’94-modeller som kun har lyst til å dundre løs sammen med den tyngste favorittmusikken deres.
Såpass beinhardt har det godt for seg i løpet av det siste døgnet at vokalist Lars Daniel Vestli angivelig har «vært douchebag og fåkka opp» (bandets egne ord), slik at ikke bare én, men to kompiser har måttet stille opp på rekordtid som vikarvokalister. Visstnok har de måttet oppholde seg i en van fra syttitallet, i mangel på et bedre øvingslokale. «Så jævla nekro,» spøker bandmedlemmene.
Etter kun få låter åpenbarer det seg at den ene vikaren (se bildet over) gjør en betydelig bedre innsats enn den andre. Ikke bare som vokalist – for den gutten vet å growle – men også som frontmann. En så sterk figur er han for Oslo Faenskap at låtene løftes et lite hakk opp fra det pregløse utgangspunktet. Det deilige stikket til den inaktive brorparten av publikum, i form av «Dere er på fest, og så sitter dere i sofaen.», burde være grunn nok til å vippe originalsangeren av vokalistronen.
Oslo Faenskap ligger imidlertid totalt utslått på sykesenga av flammende barnesykdommer. Bandet har nemlig altfor mye av alt. Referansene – ta hva du vil av metall: metalcore, doom, groove, death – gjennomsyrer ethvert kutt, slik at eksempelvis «Let’s Celebrate That We Don’t Give A Fuck» og «Taste of Tears» først og fremst er en ufokusert rekke med blytunge elementer, fremfor låter (har Oslo Faenskap i det hele tatt et eneste hook?). Det eneste minneverdige øyeblikket fra setlisten blir dermed dommedagsåpningen på «Justin Flesh/Playing Sane».
Natt til idag spilte technometalcoremonsteret Enter Shikari på samme scene, hvorpå frontmannen skrøt av å ha «misbrukt sjangre siden 2003». Jeg feller en liten tåre over at oslogutta også har latt seg inspirere av dette drittbandet. Uten forvarsel tvinger de på oss deres lille coverversjon av – hold deg godt fast – Madagaskar-temaet «I Like To Move It«. Virkelig ikke greit gjort, Oslo Faenskap. Når elendige ideer settes til livs, etc.
Man kan jo forestille seg hvor latterlig moro det må være å spille på landets største festival som attenåring (og på samme dag som debutskiva slippes, gitt!). Oslo Faenskap blekner imidlertid imot den like unge rapperen Adam Kanyama, som bare et lite kvarter tidligere stod bak en av de mest inspirerte og fokuserte hiphopkonsertene jeg har sett på lenge. Tross alt: Metalcoredisiplene fra Groruddalen skal få enda en sjanse av meg – så fort også de har klart å finne seg selv.
Kim Klev
