Andrew Bird: Noble Beast
[Bella Union/Tuba]
Få popmusikalske genier er så oversette som Andrew Bird. Slik kommer det til å være også etter Noble Beast, og denne gangen er det litt hans egen feil.
Mannens to foregående plater, de fantastiske The Mysterious Production of Eggs (2005) og Armchair Apocrypha (2007) boblet over av genialitet, der han som sambygding Sufjan Stevens tråklet seg gjennom lag av uortodokse melodier, vendinger og instrumentering og endte opp med et lappeteppe av kreativitet.
Noble Beast viser i dette selskapet lette tegn på stagnasjon, men har allikevel mye å by på for de som ikke griner på nesen av fioliner og gurglende plystreriff. Selv om låtene oftere enn før er i amerikana-land (”Tenousness” og ”Fitz & Dizzyspells” kunne godt vært å finne på et Ryan Adams-album), er dette fortsatt eksentrisk nok til at det blir spennende, selv om det som helhet blir hakket for langtekkelig. Han er dessuten en av få artister der ute som rimer ”affable” på ”laughable”, noe som jo i seg selv er verdt en lytt.
«Oh No»:
Andrew Bird kommer også etter denne platen til å være en artist for den indre menigheten, og han trenger minst én profilert drama-tv-serie-spilling for å komme ut. Det er kanskje like greit også, for han er fortsatt best når han er minst kommersielt søkende. Får håpe at han til neste gang i tillegg kan lage albumet ti minutter kortere og kutte ut overlange og småkjedelige låter som ”Souverian” og ”Anonanimal”. Da snakker vi.
Jørgen Hegstad
