Slipknot: All Hope Is Gone
[Roadrunner/Bonnier Amigo]
Slipknot fråder fortsatt bak maskene.
Som de fleste andre avfeide jeg Slipknot som reinspikka vås idet det nimannssterke bandet ramlet inn på metallscenen med sine klovnemasker og spikerdrakter på slutten av nittitallet. Tro meg, jeg ble ikke skremt – midtvestamerikanere i forkledning er som regel lite annet enn mobbeofre i desperat håp om en ny vår, og deres bomsete nu-metal foret hatet mitt ytterlige.
På 2004-albumet Vol. 3 (The Subliminal Verses) tok de affære, trolig mye takket være produsentgeniet Rick Rubin, og dro seg opp fra middelmådighetsgjørma for plutselig å fremstå som et unfuckwithable maskineri. Teater? Ja, men likefullt en stemme for alle de stakkars ungdommene der ute med astma, mindreverdighetskomplekser, tvangstanker, 42-32 i buksestørrelse og urettferdige mengder kviser. De trenger helter, og Slipknots intelligente hybrid av spekulativ underholdning, teknisk dødmetall og eksplosivitet gjorde dem både uslåelige og uvanlige.
All Hope Is Gone beviser at det fremdeles fråder i kjeften på Slipknot-beistet. Nord-Amerika er ikke akkurat blitt et lettere sted å bo nå enn for fire år siden, og det ustoppelige hatet overfor omverdenen er i høyeste grad fremdeles tilstedeværende. I sine beste øyeblikk – tittelsporet, ”This Cold Bood” og ”Gematria (The Killing Name)” – er raseriet svimlende intenst og merkelig nytelsesfullt, men når dyret temmes, som på klissete ”Dead Memories” og akustiske (!) ”Snuff”, blir bandets tilgjengeliggjøring av utrykket en nedtur. Dude, du står og sutrer bak en slaktermaske. Hvor dum går det an å bli?
Som i en god skrekkfilm er det deiligst når det står på som verst, og kjedeligst i kontraktfestede melankolske stunder. Men her er det mer hat enn kjærlighet, og godt er det.
Erlend Mokkelbost
