Flinkis og voksent. Det oppsummerer 75 prosent av Jorja Smiths første konsert på norsk jord. Det er ingen tvil om at den unge briten, som har fått mengder av skryt, kan synge. Vokalen står til 19 i stil, og bandet hennes gjør en dyktig jobb.
Uanstrengt flekker hun altså opp en strålende stemme, men musikken som følger med er som oftest harmløs soulet pop som man ofte får fra øyriket. Akkurat da jeg tenker at nå er det virkelig tilløp til adult contemporary-segmentet (halvparten av hennes album Lost & Found befinner seg i det landskapet), enes en gjeng rett ved siden av undertegnede om at «dette er bakgrunnsmusikk, eller?». Det er vanskelig å si seg uenig i det. Fint for sene høstkvelder, liksom.
Det er langt ifra vondt for øregangene, elegant og souldrysset pianobarmusikk er som oftest ikke det. Mens Smith loker dovent side til side, leverer sedvanlige høflighetsfraser mellom låtene, og du begynner å bli mett, snur det. Fra trygg, men alt annet enn spennende soulpop til mer, eh, ungdommelige urbane toner.
Når hennes finfine tolkning av 00-talls r&b-klassikeren TLCs «No Scrubs» spilles løfter konserten seg. Liveversjonen av «Blue Lights» funker bra, og hun viser at hun kan rappe på «Lifeboats (Freestyle)» og leverer ikke overraskende hennes største hit 2-step-flørten «On My Mind» som siste låt ut.
Innimellom koselige gitarlicks og hjertesmerte-soulpoppen skinner Jorja Smith ganske mye. Men ikke like mye som hun kan, syns jeg.
Ali Soufi-Grimsrud
