Beyoncé: I Am… Sasha Fierce
[Columbia/Sony BMG]
Beyoncé Knowles figurerer som sitt alter ego Sasha Fierce, men fint lite ved dette albumet vitner om et vellykket navnebytte.
I Am… Sasha Fierce er delt i to, hvorpå disk én er viet følsomt, sutrende hjerte-smerte møl, så nitrist og platt at jeg skjemmes. Det er en utfordrende oppgave å forholde seg til brorparten av albumets første halvdel, en utfordring som topper seg til det umulige i det Beyoncé påkaller jomfru Maria i låta «Ave Maria». Schubert hadde snutt seg i grava og satt kloa i Stargate som står for produksjonen. Nitrist!
Beyoncé beveger seg i et loslitt musikalsk terreng og har et tydelig ønske om å føle fra seg. Noe hun forsåvidt klarer. Det hun derimot ikke behersker, er å finne veien tilbake etter å ha seilt rett ut i voksenpop- og softrock-fella. En felle som på ingen måte bør huse det som for kort tid siden var verdens beste og heiteste kvinnelige artist.
«Ave Maria»:
Beyoncè slik vi kjenner henne fra Destiny’s Child og frøknas tidligere soloutgivelser er så godt som fraværende denne gangen. Det er kun en skygge av den beinharde dama som dukker opp på disk to, selv om de åtte hiphop-orienterte sporene utvilsomt kler madammen hakket bedre.
«Radio» er erketypisk og fengende med friksjonsfrie beats, rikelig med synth og en solid porsjon andre småharrry produksjonselementer. «Sweet Dreams» og «Single Ladies (Put A Ring On It)» vitner om et forsøk på feministiske ytringer og fungerer ypperlig i spilleren hvis dansegulv skal fylles. Sistnevnte byr opp til hissig håndklapp og er produsert av Tricky Stewart som sørget for at Rihanna http://rihannanow.com/index.php gikk til topps med Umbrella i fjor.
«Single Ladies (Put A Ring On It)»:
[youtube 8VdndDkzenM]
På tross av, som alltid, formidable vokalprestasjoner, faller Beyoncè mellom alle stoler på I Am… Sasha Fierce. Albumet er shizofrent og kjedelig, og milevis unna den fabelaktige bursdagsfesten fra to år tilbake.
Trine Sollie
