I det sola forsvinner bak Hovescenen entrer et årvåkent Biffy Clyro arenaen med en oransjekledt Simon Neil i spissen. De starter knallhardt med «That Golden Rule» -brødrene Johnston og Simon passende nok i bar overkropp, Janove Ottesen-lookalike’en (studio – og session-gitarist for bandet) hadde tydeligvis ikke fått beskjed, og havnet i utkanten – lettere bortkommen i blazeren sin.
Det skotske bandet som slapp sitt femte album sent i 2009, spilte for et svett John Dee i februar i år. I kveld begeistrer de tusenvis på Hovescenen. Med mellom 5000 og 10.000 blant publikum, vil jeg påstå at dette er et solid skritt inn i populariteten for bandet.
Bandet som er kjent for sine energiske live-opptredener skuffer ikke i kveld. De spiller smittende og entusiastisk stadionrock, selv om det skorter litt på energien på de første fire låtene i konserten. Kanskje det ville gagnet bandet å åpne med mer kjente låter? For det er først når P3-låten «Bubbles» runger over slettene at tilhørerne strømmer framover med hendene i været – akkompagnert av såpebobler som flyter over en knallblå kveldshimmel. Bandet viser seg fra sin beste stadionrock-side, og det er på dette punktet showet virkelig starter.
Med kveldens første ballade «God & Satan» kan man skimte antydninger til allsang, tett etterfulgt av maktdemonstrasjonen «Mountains» som skaper et forventet leven foran scenen. Det synges av full hals, og tusenvis av hender strekkes mot himmelen. Med tanke på skottenes fantastiske låtrepertoar er dette særdeles forståelig.
Stor rock skal være gøy. Det har skottene skjønt. I kveld var Hove vitne til Biffy Clyros norske gjennombrudd.
Ellen Ramstad
