Raneren på Furuset Bingo

 

Som barn var Richard en gladgutt. Så skjedde det noe.

 

28. august 2016: Richard Wold (31) kjenner seg klar. Han trykker på emotikonet som uttrykker lettelse, og sender innlegget ut på Facebook:

«Jeg vil gjerne bruke dette innlegget til å stå fram med min historie. Noen får sikkert sjokk mens for andre faller bitene på plass med tanke på min oppførsel å hvordan Jeg var».

Så forteller han hele historien.

– Det var akkurat som en sementbil flytta seg fra skuldrene mine idet jeg publiserte innlegget, sier Richard.

Responsen på innlegget hans blir sjokkerende stor. Kanskje er det et av norgeshistoriens mest kommenterte private Facebook-status.

Over 9.000 personer har likt innlegget, det er delt over 5.700 ganger og har nesten 2.500 kommentarer. Innboksen til Richard blir fylt med flere private meldinger enn det er kommuner i Norge. Til slutt klarer han ikke lenger å åpne Messenger-appen med mobilen sin. Kapasiteten er sprengt av gutter, menn og til og med oldefedre som deler sine historier.

– Det går veldig inn på meg, og jeg venter på å bli sterk nok til å svare alle, sier Richard.

Det er ikke bare digitale meldinger som tikker inn: Richard får også flere forespørsler om kontonummeret sitt fra velholdne villaeiere som vil donere penger til ham. Han takker for tilbudet, men har ikke lyst til å gi fra seg kontonummeret. En morgen finner han en konvolutt med 10.000 kroner i postkassa si. Uten frimerke. Og uten avsender.

Richard har ikke bare truffet en nerve. Hos mange har han tydeligvis truffet en hovedpulsåre.

«2009 bestemte jeg meg for å få hjelp men etter en stund med psykolog så så jeg ingen annen utvei en å hjelpe meg selv. Endte opp med å ta et ran for å komme meg i fengsel og til behandling», skriver Richard i Facebook-innlegget sitt. Han har slitt med mye dårlig samvittighet etter ransepisoden.

Men den egentlige historien starter mange år tidligere, i drabantbyen Haugen i Oslo.

Fallet på Haugen

– Det var i den bakken der jeg sklei og skitna til buksene mine.

Richard er tilbake mellom lavblokkene og høyblokkene hvor han vokste opp. Høstsola varmer den grønne haugen med en blå vimpel, mellom Furuset og Haugenstua. Fallet han forteller om ble fatalt.

– Her har jeg ikke vært på mange, mange år. Det er litt godt også, selv om det vekker vonde minner.

Richard mimrer. Her sto han på rulleskøyter, spilte ishockey og ringte på og stakk av. Her sendte han og kompisene raketter mot borettslagsbestyreren på nyttårsaften og helte urin i spylervæska til en sur nabo. Klassiske guttestreker. Men i hemmelighet gjorde Richard ting ingen av de andre guttene gjorde.

Den første episoden skjedde mens The Connells og Take That toppet VG-lista, en tidlig vårdag i 1995.

– Jeg hadde fått småpenger av mamma til å kjøpe en baguette i storefri. På butikken møtte jeg en venn av faren min, som vi tidligere hadde besøkt og spist godteri og spilt PC-spill med. Han sa at jeg måtte bli med til ham for å skifte den møkkete buksa, sier Richard.

– Jeg var jo bare ni år, så jeg gjorde som han sa.

Men da mannen satte niåringen i dusjen og samtidig begynte å kle av seg, skjønte Richard at noe var galt. Og da mannen presset seg mot ham og klådde, begynte han å skrike, fikk på seg klærne og løp.

Neste gang skulle det gå verre.

Tilbake på Furuset

Noen hundre meter sør for Haugen ligger Furuset. Heller ikke her har Richard vært på noen år – ikke siden han ranet bingoen i 2010. Han har aldri angret på at han «tok ranet». Men han angrer på hva han utsatte de to damene i skranken for.

Kanskje er de på jobb i dag.

Ishallen nær bingoen vitner om gammel storhet. Furuset Ishockey vant seks serie- og cupmesterskap mellom 1980 og 1990, anført av storheter som Petter Salsten, Geir Hoff og Ole Eskild Dahlstrøm. Også Richard var en ivrig hockeyspiller fram til han ble 14 år. Da byttet han ut ishockeykølla med rus og krim.

På begynnelsen av 2000-tallet slet drabantbyen Furuset med mye kriminalitet. I blokkene ved barneskolen vokste den beryktede B-gjengen opp. Altså, den norsk-pakistanske B-gjengen, ikke den som plaget Onkel Skrue. I 2007 fortalte vaktmesteren på skolen om hvordan det ble funnet pistol og ransplaner i skolens lufteanlegg, og få meter unna skolen ble B-gjengens leder skutt og såret av medlemmer av den såkalte A-gjengen. Furuset er en roligere plass nå, ti år senere.

Utenfor Furuset-senteret sitter ei tynn dame med solbriller og tar seg en kopp kaffe. Det viser seg å være Richards mor.

– Richard er en god gutt. Det har han alltid vært, sier mamma Hilde.

Humøret til den blide gutten hennes begynte å dabbe av i 12-årsalderen.

– Jeg tenkte at det var sånn det var, at han kanskje sleit med å finne sin plass blant vennene – sånne tenåringsproblemer.

Hva tenkte du da du fikk vite hele historien?

– Jeg ble sjokka. Hvorfor hadde jeg ikke sett noe, liksom? Men når jeg ser tilbake, ser jeg jo at det er en grunn til at Richard forandra seg.

Besøkene i storefri

På ungdomsskolen ble det virkelig ille. Da møtte Richard en annen mann på butikken, og hjalp ham med å bære handleposer hjem til mannens leilighet. Den voksne karen tok den hjelpsomme tolvåringen med seg ned i kjelleren og onanerte foran ham, før han ga Richard penger.

Det ble starten på en langvarig og mørk relasjon.

– Det hendte at jeg besøkte ham i storefri. Da var dagen ødelagt. Resten av skoledagen fulgte jeg ikke med. Dersom lærere ba meg følge med, svarte jeg frekt og aggressivt og ble sendt til rektors kontor.

Stakk du da hjem til ham og så på at han onanerte?

– Ja. Det starta smått, men det eskalerte jo. Det ble verre og verre. Til slutt var det oralt. Han slapp fem, seks eller sju hundre kroner etter meg når han var ferdig, og jeg var ikke vant til å ha så mye penger.

Hvordan reagerte du etterpå?

– Hver gang han var ferdig dro jeg ned til et skogholt hvor folk kasta vaskemaskiner, kjøleskap og tørketromler – og så kasta jeg stein på og knuste hvitevarene for å få ut aggresjon.

Hva sa du til klassen din etterpå?

– Jeg vet ikke hva jeg sa, men mange kjenner meg nok som urolig gutt. Flesteparten tenkte vel at jeg hadde ADHD. Fra 12-årsalderen var jeg inneslutta og urolig, og ble mobba for det.

Overgrepene gjaldt også flere unge gutter?

– I hvert fall én person til som jeg kjente og vokste opp med. Han lever dessverre ikke lenger i dag.

Rus og krim

Ifølge spesialist i klinisk psykologi, Svein Ramung, er det tre typiske reaksjoner på seksuelle overgrep: Depresjon, isolasjon og innadvendthet, samt utagering og hyperaktivitet – ofte kombinert med alkohol- og stoffproblemer.

Richard utviklet de to første reaksjonsmønstrene tidlig. Som 14-åring begynte han å flørte med dop og kriminalitet også.

– Jeg begynte å innta hasj. Smått med tabletter. Da jeg var 15 år var jeg veldig avhengig av Rohypnol, Sobril og hasj. Etter hvert tok jeg 50 piller om dagen. Jeg begynte å drikke alkohol i helgene og søkte tilhørighet i andre grupper.

Richard slutta på ishockey, sportsvennene falt bort, og de nye vennene drev med rus og krim. Richard tok på seg en falsk maske, og ga uttrykk for at han var mye tøffere enn han egentlig var.

– Jeg ble rana et par ganger sjøl. «Da kan jeg også rane, da», tenkte jeg.

Han ranet folk som var yngre enn seg, han ruset seg, og han slåss. Da politiet ringte hjem, nektet mamma Hilde å tro på lovens voktere.

– Richard bare snill og grei, han, sa jeg. Jeg ville se det gode, og jeg kunne ikke kjefte – da var jeg redd for at han bare skulle dra. Det er ikke så lett, sier hun i dag.

Richard fortalte ingen om overgrepene hos naboen i blokkleiligheten, eller om den traumatiske hendelsen i dusjen med familievennen. Han utdannet seg til barne- og ungdomsarbeider, men slet med å holde på en jobb. Som maler, i barnehage, i dyrebutikk. Han klarte ikke å motta ordre.

– Jeg takla ikke sjefene. Jeg skjønner at det er sånn det må fungere i arbeidslivet, men siden jeg har blitt tvunget før har jeg slitt veldig med at noen skal fortelle meg hva jeg skal gjøre.

Samtidig dukket bildene fra overgrepene opp i hodet hans. Flere ganger i uka. Post-traumatisk stress.
Etter et samlivsbrudd i 2008 innså Richard at han trengte hjelp. Han begynte å gå til psykolog, men køen til rusbehandling var lang – ventetida var på nesten halvannet år.

Samtidig fryktet Richard at han ville skade seg selv eller noen andre alvorlig. Han måtte redde seg selv og andre: Han «tok et ran».

I mai 2010, etter å ha truet de to damene på Furuset Bingo, sykler Richard hjem og gjemmer ransutbyttet på 51.000 kroner i peisen. Kort tid etterpå kommer politiet på døra. Richard nekter for alt sammen, mens adrenalinet pumper i årene hans. Han bortforklarer seg så godt at politiet drar videre.

Richard tar seg en siste fest, en tredagers med kokain, drinker og tabletter, før han melder seg til politiet. Han blir dømt til ett år og tre måneder i fengsel, akkurat som han har planlagt på forhånd.

Det er jo hjelp han vil ha.

Bingodamen

«Nummer 54, nummer 54». Den umiskjennelige lyden av bingo sniker seg ut av ståldøra i kjelleren på Furuset-senteret. Blokker fylles ut så blekket spruter, og på automatene spilles det for store beløp. Men bingoen har fått nye eiere og ansatte siden 2010. De eldre damene som sto bak skranken da Richard dukket opp med finlandshette, jobber et annet sted nå.

En av dem heter Janne Johansen. Ransepisoden gikk inn på henne den gangen.

– Jeg har slitt i ettertid, jeg har det, sier hun.

Vi er på vei for å besøke Janne da hun gir beskjed om at hun likevel ikke er klar for et slikt møte. Men en chatprat med Richard har oppklart en del ting, og Richard får bedt om unnskyldning.

– Det er veldig synd å høre at hun sliter sånn i etterkant. Jeg sliter jo selv med post-traumatisk stress, og jeg vet hvor vanskelig traumer er. Hadde jeg tenkt klart før ranet, og ikke bare tenkt på meg selv, vet jeg ikke om jeg hadde gjort det.

Etter ranet havnet Richard i avvenningsprogrammet Stifinneren i Oslo fengsel, som han hadde lest om og ønsket seg til. Deretter fikk han hjelp hos Tyrilistiftelsen og Retretten.

I dag har han vært krim- og rusfri i flere år.

Facebook framfor selvmord

Etter å ha gått i terapi anmeldte Richard den angivelige overgriperen i 2014. Saken ble henlagt på grunn av foreldelsesfristen, som da var 10 år. Samme år fjernet Stortinget foreldelsesfristen for seksuelle overgrep mot barn, bare med motstand fra Venstre.

Men i tråd med Grunnloven gjaldt lovendringen bare for overgrep som ikke var foreldet da loven trådte i kraft.

Richard fikk også avslag på voldsoffererstatning, med begrunnelsen at han søkte for sent. Etter et samlivsbrudd i sommer var han nær på å avslutte livet. Takket være råd fra andre overgrepsutsatte og livsviktig hjelp fra Retretten i Oslo, valgte han å fortsette å leve.

Men Richard skjønte han måtte kvitte seg med sementbilen på skuldrene, hemmeligheten som gjorde at han knapt klarte å se folk i øynene. Innlegget på Facebook forandret livet hans.

 

 

– Jeg tør å være ute blant folk igjen. Jeg har fått støtte fra så mange, også fra gamle klassekamerater. En jente jeg gikk på skole med skrev at bitene falt på plass, sier Richard.

– Hun skrev at hun hadde sett på meg som en pøbel, og nå beklaget hun at hun hadde dømt uten å vite.

Hva tenkte du da du fikk en sånn melding?

– Det gjør jo godt. Vi var bare unger, og de kunne ikke se på meg hva som skjedde i skjul – annet at personligheten min forandret seg plutselig. Det er flere som har skrevet at de skulle ønske at de visste dette da, sånn at de kunne hjulpet og vært bedre venner.

► Hør hele historien til Richard i P3-dokumentaren «Bingoraneren»

– Alle kjenner noen

 

– Vi møter gutter som har vært gevinst i pokerlag, som går på rundgang i menigheten og som har måttet suge far for å få sitte i armkroken, forteller en ansatt ved støttesenter mot overgrep.

 

I juni kom en rapport som viste at sju prosent, altså hver fjortende norske gutt, hadde blitt utsatt for seksuelle krenkelser. De som jobber direkte med overgrepsutsatte tror tallet er mye høyere.

– Jeg tror det i alle fall er dobbelt så høyt, kanskje til og med så høyt som at hver sjette gutt har blitt rammet, sier Jarle Holseter i organisasjonen Utsattmann.

Han får støtte fra Inger Lise Stølsvik ved SMISO, støttesenter mot incest og seksuelle overgrep, avdeling Telemark:

– En undersøkelse fra 2015 viste at halvparten av Norges befolkning kjente noen som var blitt utsatt for overgrep. Her er mørketallene så høye at jeg er helt sikker på at det korrekte andelen er 100 prosent. Alle i Norge kjenner noen som har blitt utsatt for overgrep, sier hun.

Det siste tabu

Overgrep mot gutter er et av de få gjenlevende tabu i Norge, forteller Holseter og Stølsvik. Gutter og menn sliter mer enn jenter med å snakke om overgrepene. Enda færre tenker på å anmelde det. I snitt tar det 17,5 år før en overgrepsutsatt åpner seg og forteller om det som skjedde, viste en undersøkelse fra 2012.

Fabian Stang, tidligere Oslo-ordfører, holdt på hemmeligheten i en mannsalder:

– Jeg opplevde overgrep da jeg var ung. Jeg tenkte ikke engang på å fortelle om det til foreldre eller venner. Det var så pinlig og flaut at det bare var en vei å gå: Å glemme, fortalte han nylig på en konferanse om overgrep mot unge gutter.

Stang ble utsatt for overgrep som tenåring, men fortalte det ikke til noen – ikke en gang sin egen kone – før i fjor. Da var det 45 år siden overgrepene skjedde.

– Som 14-15-åring ble jeg utsatt for et overgrep av en mann som hadde tatt meg med på showet «Holiday on Ice». Jeg husker ennå stedet vi sto i Messehallen på Sjølyst, med ryggen mot veggen ut mot Sjølystveien, fortalte eks-ordføreren til VG i fjor.

– Det er den irritasjonen som kommer igjen og igjen. Jeg irriterer meg noe jævlig over at jeg ikke bare skrek ut, sparket ham i ballene og pekte ham ut for alle som var der.

Axl Rose og James Dean

Fabian Stang er langt fra den eneste kjente mannen som har vært utsatt for overgrep.

Bokselegenden Sugar Ray Leonard, gitarlegenden Carlos Santana, filmikonet James Dean, 80-tallets rockegalning Ozzy Osbourne, 90-tallets rockegalning Axl Rose, Metallicas Kirk Hammet og Faith No Mores Mike Patton ble alle misbrukt i ung alder.

– Vi møter gutter som har vært gevinst i pokerlag, som går på rundgang i menigheten og som har måttet suge far for å få sitte i armkroken, forteller Inger Lise Stølsvik ved SMISO Telemark.

Hun oppfordrer alle overgrepsutsatte til å fortelle sin historie til noen – og gjerne ta et oppgjør.

– Det var en som brant opp senga hvor overgrepene hadde skjedd, en annen pissa på grava til overgriperen. Det er lov å gå litt berserk for å redde livet, sier Stølsvik.

Hun mener det er tre ting som er viktig for at noen skal stå frem med sin historie: De må være sikre på å bli trodd, og at det går bra med alle involverte – inkludert overgriperen. Dessuten må de bli gitt en anledning til å fortelle om det de har opplevd. Men hvordan skal voksne gi barna en slik mulighet?

– Man kan begynne med å spørre konkret om det som er grunnen til at man har fattet mistanke. Og deretter er det helt sentrale: Tillit, tillit, tillit, sier Stølsvik.

Hun legger til at det er viktig å våge å spørre og å høre historien, men ikke å grafse i den. Stølsvik håper at det skal bli enklere for gutter å snakke om ting som dette.

– Tenk om det ble like lett å snakke om seksuelle overgrep som det er å snakke om pollenallergi.

► Hør hele historien til Richard i P3-dokumentaren «Bingoraneren»

Flere historier fra P3 Dokumentar

 

 

Lina (31) ble voldtatt hjemme hos en venn – og hun valgte å anmelde. Hvorfor er det så få voldtektssaker som havner i retten? Hør og les P3-dokumentaren «Voldtatt og henlagt».

 

 

«Petter» (17) har sittet inne i 14 måneder – i seks ulike fengsler. Blir han lovlydig av å sperres inne? Hør og les P3-dokumentaren «En samfunnsfiende».

Alle våre radiodokumentarer kan lastes ned som podkast, slik at du kan lytte på dem når du vil – og hvor du vil. Abonner på våre podkaster enten via Itunes eller via RSS.

(NB! All musikk som brukes i våre dokumentarer er ikke nødvendigvis med i podkastversjonene pga. rettigheter. Fullversjonene – slik de blir sendt på radioen – kan du strømme her på vår nettside.)