I bergensbandet Taake er Hoest den kreative drivkraften og det eneste konstante medlemmet. Han står selv bak musikk, tekster, instrumenter og vokal. På sin femte utgivelse, Noregs vaapen, har han i tillegg med seg flere dyktige musikere: Livebandet Taake består av Thurzur, V’gandr, Aindiachai og Gjermund. I tillegg byr albumet på gjesteopptredener fra Nocturno Culto (Darkthrone), Attila Chisar (Mayhem), Demonaz (Immortal), Bjørnar Nilsen (Vulture Industries), Lava (Amok) og Skagg (Gaahlskagg).
Etter noen mindre interessante utgivelser har Hoest nå finpusset black metal-uttrykket sitt og tatt det et par sjumilssteg videre. Taake har alltid vært et melodiøst og livaktig band, men det har sjelden lått så fengslende og tilgjengelig som det gjør på Noregs vaapen. De særegne black metal-riffene, den raspende vokalen og den til tider rocka grooven har fått selskap av uventede instrumenter og fengende melodier. Noregs vaapen er et album man husker etter første lytt, og det balanserer hårfint mellom det eventyrlige, grimme, kalde og atmosfæriske.
”Fra Vadesred til Vaandesmed” setter raskt panserstandarden for denne plata. Klassisk black metal-riffing, mørk melodi og sørgmodig stemning løftes av Nocturno Cultos ubehagelige stemme. Bjørnar Nilsens mellotron(!)-spill legger dessuten til en ekstra hypnotisk dimensjon. ”Orkan” følger opp som et velkjent black metal-stykke, men har et rocka og fengende midtparti som gir et fint avbrekk fra det kalde og triste.
På ”Nordbundet” gjester Attila på vokal og Lava med en gitarsolo. Dette er kanskje albumets mørkeste og mest rendyrkete black metal-kutt, og den storslagne melodien mot slutten gjør det svært virkelig mektig. Melodien er også å finne på Kveld-EPen fra tidligere i år, men da i en litt annen versjon. ”Du ville ville vestland” minner om ”Nordbundet”, men den er mer spennende. Her er Demonaz med, og tempoet kjøres opp. Svingende rytmer og innslag av psykedelia, doom-aktige riff og bluesy gitarsoloer gjør låten spesielt minneverdig.
”Myr” kan høres ut som en typisk, hurtig og primitiv black metal-låt. Men Taake dveler sjelden ved én idé om gangen, og kjører på med vemmelige, seige og obskure partier som får en til å føle seg regelrett fanget i hengemyra. Etter en langsom del og noen grøssende ul fyker tempoet opp igjen, og så dukker plutselig en overraskende banjo opp! Sjelden har metalverdenen hørt en friskere og livligere solo på et black metal-album. Herlig! Mer, mer!
Noen av dere husker kanskje lydklippet med den sinte, bannende, nordnorske faren som forsøkte å reparere en vaskemaskin? ”Helvetesmakt” starter med et lite klipp fra denne, om jeg ikke tar helt feil. Taake evner å bringe humor inn i musikken uten å virke krampaktig, og har komponert en melodi som er lett å huske. Bjørnar Nilsen bidrar med renvokal, og koringen gir en frysninger nedover ryggen. Og tror dere ikke at en mandolin sniker seg inn? Dette instrumentet er som skapt for å spille tremoloer og burde virkelig tas inn i varmen.
”Dei vil alltid klaga og kyta” er et ti minutter langt black metal-epos med vemodige melodier, depressive triller, temposkifter og en melodi som føles skikkelig ”norsk”. Snakkevokalen fremhever den håpløse stemningen og sørger for nok en runde med gåsehud. Et verdig avslutningsspor på et helstøpt album.
Gratulerer, Hoest. Du har virkelig klart å fornye Taake uten å endre stil og uttrykk radikalt. Evnen og viljen til å eksperimentere er svært viktig, og de gode ideene gjennomsyrer albumet fra start til slutt. Gjesteopptredenene krydrer og preger dessuten musikken på en god måte, og det hele virker godt gjennomtenkt. Mon tro om dette ikke er Taakes beste album.
Helle Stenkløv
