Jack White har vært usedvanlig kranglevoren i forkant av Lazaretto – hans andre studioalbum på egne bein – og særlig jeanssjapperockerne i The Black Keys har måttet få gjennomgå. Riktignok har White siden beklaget seg for å kalle Ohio-duoen en utvannet blåkopi av hans retrorockformel.
Dessverre, for han har egentlig ganske rett. Bakstreverske som utdøende rockister lik White kan fremstå, har få andre vært like karakteristiske og nytenkende fyrtårn for gitarbasert musikk over de siste femten årene. Ikke at ideene hans er spesielt originale – country, bluegrass, blues og garasjerock er jo tradisjonsretter på det amerikanske kulturkoldtbordet – men det er den rastløse og smakfulle måten White har forvaltet denne arven på som gjør ham til en fortsatt relevant stemme i klubbmusikkens gullalder.
Lytt til Lazaretto i Spotify eller WiMP.
Med unntak av stadig mer vanvittige ideer på plateselskapet Third Man Records, har ikke 38-åringen utgitt ny musikk siden den flotte solodebuten Blunderbuss i 2012. Tralten her går i omtrent samme spor – noe modnere og mer eklektiske baner enn man er vant til med The Dead Weather og The Raconteurs, eller The White Stripes’ punksvøpte blues, for den saks skyld.
«Stop what you’re doing and get back in line/I hear this from people all the time/If we can’t be happy, then you can’t be too/I’m tired of being told what to do,» messer han på barbluesen «Entitlement» – forøvrig et av albumhøydepunktene – og legger dermed ikke skjul på at frustrasjonen hans over band som The Black Keys, ekskona Karen Elson, Guitar Hero-generasjonen og hvem-det-ellers-måtte-gjelde holder på å boble over i ren og skjær apati.
Jack White – «Lazaretto»
Sånt blir det jo selvfølgelig bra musikk av. Sluttpoenget er akkurat det samme i «That Black Bat Licorice», men måten det fortelles og fremføres på henvender seg i større grad til gapskratten. Samtidig er «Would You Fight For My Love?» og «Alone In My House» blant de vakreste og såreste låtene blekansiktet har skrevet siden Raconteurs’ klassiske karakterstudie «Carolina Drama». Og skulle man være sugen på de hinsides fysiske orgelgroovene The Dead Weather mestrer så godt, er tittelsporet stedet å lete.
Lazaretto er imidlertid ikke uten feilskjær. «High Ball Stepper» er et irriterende instrumentalpotpurri av hele hans musikalske karierre, kvinnesynet som utbasuneres på ellers sterke «Three Women» hører vitterlig ikke hjemme i 2014, mens den breiale whiskeyrockeren «Just One Drink» med fordel kunne vært sløyfet allerede i mikseprosessen.
I det store og det hele demonstrerer likevel Lazaretto at verden fint ville klart seg godt uten annenrangs forvaltere av den amerikanske rockearven; enn så lenge sitter Jack White trygt på tronen – riktignok med både tungt hjerte og en bitende hodepine.
Kim Klev
