Bjørn Hellfuck, Navigators og Susanne Sundfør. Blodige sko, fornuftig fashion og pillråttent preik. Musikkanmelder Marius Asp oppsummerer Bylarms første dag.
Hva vil Bylarm egentlig være, etter noen år i hovedstadens logistiske favn?
En første, eksklusiv slurk av de dyrebare boblene som strømmer opp av undergrunnen? Et pan-skandinavisk utstillingsvindu mot en endeløs verden utenfor? Eller en folkefest, helt enkelt; tre dager der suget etter musikk, rus og et avbrekk fra vinterens monotoni sørger for at selv de mest blaserte Oslo-trynene med ett fyller byens etablissementer til randen?
Bylarm vil nok være alle disse tingene, antar jeg, og lykkes ganske godt med det. Men det er kaldt ute. Kaldt, surt og jævlig. Folk snubler idet de surrer seg av gårde fra sted til sted. Naturligvis. Det er Bylarm. Det er sånn det skal være.
Bamsekåt på danskebåt
Etter å ha bevitnet to-tre overbevisende minutter av Social Suicides virile hardcorepunk på Internasjonalen, settes kursen mot Bjørn Hellfuck i Bylarm-teltet. Og han er morsom, han! Han bare sier det som det er! Og så er han så koselig, selv når han synger om å drite (”esse”) i munnen din. Personlig hadde jeg likt ham bedre om han bare hadde vært bittelitt mindre jovial.
Dette skal imidlertid ikke handle om Hellfucks musikalske evner – den jobben har min kollega Peter Vollset tatt på seg – men låtene hans lar seg, for ordens skyld, enkelt dele inn i tre hovedkategorier: Doven DH-rock, metrisk ”funk” og bleikfeit nü-metal. For spesielt interesserte, skulle man kanskje tro.
Men landets utkanter har åpenbart vært sulteforet på fyrer som Bjørnen de siste årene. Det ralles euforisk på bergensk foran scenen. Askil Holm står og sender tekstmeldinger; det er vanskelig å si om han koser seg eller kjeder seg. En av sangene minner litt om Ida Maria. Bjørn puster tungt i masken mellom låtene. Det begynner å lukte stramt i teltet, og klokka har ennå ikke passert ni. På tide å komme seg videre.
Stø kurs innover i klisjeene
Vi ender opp på et fullstappet Rockefeller, der Navigators møter et velvillig og feststemt publikum. Jeg har trøbbel med å høre storheten, det innrømmer jeg gjerne, og mye av ubehaget knytter seg til vokalist Trond Andreassen, tidligere kjent fra forlengst oppløste (og noe oppskrytte) The Ricochets.
For all del: Mannen kan synge. Men kombinasjonen av «autentisk» americana-uttale med tjukke bremsespor i kantene, uutholdelig banale tekster og stadige tilløp til overanstrengt stemmebruk løfter ikke akkurat bandets ordinære og uambisiøse countryrock ytterligere utenfor fylkesgrensen.
Vi lar oss med andre ord ikke helt rive med, og blir snarere sittende og gruble over fraværet av festivalmote. Her handler det åpenbart om å unngå å våkne med dobbeltsidig lungebetennelse. Fornuftig nok, forsåvidt, men jeg skulle gjerne sett flere freaks fra Oslo Fashion Week ute i gatene.
Det finnes alltid en annen konsert
Egentlig planla jeg å få med meg Ungdomskulen (der snakker vi bjørgvinsk trusehumor!) og Pica Pica i kveld, men ytre omstendigheter (les: snøen som ikke slutter å lave ned) gjør at planene endres. Slik er det for øvrig alltid under Bylarm; hjertets intensjoner har ikke nubbetjangs mot blodige gnagsår klistret mot sokkene, forlokkende tekstmeldinger eller generell allmennhelse.
Dermed ender jeg opp på Maria Dues konsert på John Dee. Hun er en dyktig låtskriver. Sangene hennes befinner seg riktignok på den konvensjonelle siden av «eksentrisk popmusikk», men djevelen lusker som kjent rundt i detaljene. Og Due har utstyrt melodiene sine med rikelig av nettopp detaljer, sammenføyd på en måte som gjør at de florlette skilleveggene mellom smart, rørende, referensielt og uventet ramler sammen med et behagelig brak. Minus for manglende scenetekke, pluss for mye annet.
– Har Sundfør avlyst?
Susanne Sundfør har allerede i forkant av Bylarm blitt utropt til ballets dronning, og ”The Brothel”, første smakebit fra det kommende albumet, har fullt fortjent boltret seg over vår hjemlige sosiale medieflate. Men hva skjer? Hun har mistet stemmen, får vi høre i forkant av kveldens konsert på Sentrum Scene. Det ryktes også om ekstreme humørsvingninger. Har hun mistet det?
Nei, hun har ikke det. Les hele anmeldelsen her.
En natt forbi
Like før leggetid legger en full sidemann frem følgende hypotese: De peneste jentene har dratt på Montée på John Dee. Det kan nok stemme. Eller kanskje de har ramlet og knust hoftene på det speilglatte fortauet utenfor.
I morgen skal jeg prøve å infiltrere en ungdomsklubb. Wish me luck.
