Leos reise ep. 3: Guca-festivalen i Serbia

På verdens største balkanfest, Guča-festivalen i Serbia, ble Leo Ajkic møtt av minner fra krigen han flyktet fra om 11-åring.

Se episoden der Leo besøker balkan-folkefesten her


Festglade folk og dundrende musikk. Hornmusikk fra tidlig om morgenen, og hele døgnet rundt. Lukten av grillet kjøtt. Mye kjøtt. Det setter seg i klærne, i håret, i magen. Det er balkanfest i den lille landsbyen Guča i Serbia, og på festivalens tre døgn øker folketallet i bygda fra 2000 til over en halv million.


Les også: Bli med Leo på verdens heftigste folkefester

Se første episode av Leos reise fra Brasil her!

Se andre episode fra Notting Hill Carnival her!


Men området har sin historie. For bare tjue år siden var det krig her. Og blant boder som selger mat og grilla kjøtt, mellom brassbandene og de mange dansende og drikkende festivaldeltakerne kan man skimte bruddstykker fra fortiden. Rundt om på hele festivalen pryder t-skjorter av gamle krigshelter, boder og stativer. Hatter, luer og krigseffekter som vekker minner fra det som skjedde under krigen, og som fortsatt preger landene i Sør-Europa den dag i dag.

Det var derfor med blandede følelser at Leo besøkte den store Guča-festivalen i Serbia. Som 11-åring flyktet han nemlig fra hjem- og nabolandet Bosnia på grunn av krigen.

– Jeg følte meg ikke utrygg, men kanskje litt utilpass. Jeg ble kvalm av alle de serbiske, nasjonalistiske symbolene. Bilder og tegn av krigsforbrytere, divisjoner og paramilitære grupper. Jeg synes det er døyt at folk ser opp til disse menneskene, og er hypp på å kjøpe disse tingene. Jeg vet jo også om mange serbere som ikke er tilhengere av det der. Det er vanskelig å tilgi det som skjedde, når jeg ser folk hylle det på den måten, sier Leo.

Saken fortsetter under bildet

Krigen i Bosnia-Hercegovina

Året var 1992. En kortvarig, men intensiv krig endte med oppløsningen av Jugoslavia og løsrivelse for landene Kroatia, Slovenia og Makedonia. Bosnia Hercegovina stod igjen med tre folkegrupper delt inn etter religion – muslimske bosnjaker, ortodokse serbere og katolske kroater. Bosnia måtte finne ut av hva de skulle gjøre, og en folkeavstemning avgjorde at landet skulle bli selvstendig. De bosniske serberne ønsket imidlertid at Bosnia skulle være i ett med Serbia, og boikottet derfor avstemningen om uavhengighet. Med støtte fra Serbias president Slobodan Milosevic i Beograd, samt kontroll over hæren, utløste de krig.

– Serberne tok kontroll over store deler av Bosnia og gjennomførte en etnisk rensing. Ikke-serbere ble fordrevet eller drept, og særlig utsatt var de muslimske bosnierne, forteller professor Svein Mønnesland ved Universitetet i Oslo. Han er ekspert på blant annet bosnisk, kroatisk og serbisk kulturhistorie og har skrevet en rekke bøker om temaet.

Etnisk bakgrunn og religion kunne bety liv eller død

De tre folkegruppene som til nå hadde levd fredelig sammen var nå involvert i en konflikt hvor etnisk bakgrunn og religion kunne bety liv eller død. Det oppstod mye hat og nasjonalismen blomstret.

– Politikerne brukte en ekstrem nasjonalisme for å få folk i krig. Det var en voldsom propaganda, forteller Mønnesland.

En vanskelig fred

I 1995 gikk NATO til angrep på det serbiske militæret. USA kalte samtidig inn til fredsforhandlinger hvor de nærmest dikterte fredsbetingelsene – som har gjeldt frem til den dag i dag. Avtalen (den såkalte Daytonavtalen) innebar en oppdeling av Bosnia samtidig som Bosnia Hercegovina er en samlet stat i internasjonale sammenhenger. Internt er de imidlertid oppdelt mellom en serbisk, en kroatisk og en bosnisk del.

– Nasjonalismen er fortsatt sterk, selv om mange av de viktigste krigsforbryterne er tatt og blitt stilt for retten. Landet fungerer også dårlig, med tanke på økonomi, maktfordeling og arbeidsløshet, selv 20 år etter krigen. Bosnia er mer splittet enn nabolandene Serbia og Kroatia som i ettertid har klart seg bedre. Lederne for serberne i Bosnia ønsker fortsatt at den serbiske delen i Bosnia skal bli en del av Serbia, noe som skaper en del spenning, sier Mønnesland, som samtidig forsikrer om at kampene er over og at Bosnia er et trygt land.

Selv om det er lenge siden krigen og mange i Bosnia er flinke til å leve sammen side om side, er det fremdeles sterke følelser, hat og nasjonalisme.

Sterk nasjonalisme

Det er disse følelsene og denne nasjonalismen Leo opplevde mellom all moroa og opplevelsene på Guča-festivalen.

– Jeg blir alltid stolt av å ta med folk hit, men det er jo tøft også. Det vekker en del minner og jeg må snakke om ting jeg ellers ikke snakker så mye om – eller prøver å ikke snakke så mye om. Jeg er i Bosnia så ofte jeg kan og som turist opplever man nok ikke de samme problemstillingene som jeg gjør her, forteller Leo.

Mønnesland forteller at nasjonalismen Leo møtte på er liten. Den dyrkes bare i ekstreme, mindre miljøer.

– I alle land er det mindre, ekstreme grupper. Man kan selvsagt ikke snakke om alle serbere, men noen er ganske aktive og ekstreme. Det at de selger t-skjorter med bilder av krigsforbrytere på, kan virke dramatisk for oss, men disse gruppene ser på dem som nasjonale helter. De lager myter og påstår at de sloss for serbernes rettigheter. De lever i en illusjonsverden av nasjonalisme og myter. Dette er som sagt ytterliggående grupper som står utenfor det normale politiske bildet. Disse tankene er ikke «mainstream», slik det delvis var på 90-tallet. Likevel skjønner jeg godt at en bosnisk muslim kan oppleve dette som provoserende. Det minner om det vonde. Om krigsforbrytelser og massakrene som skjedde i Bosnia.

Jugo (Foto: Wikipedia/FN)
Jugoslavia etter oppløsningen (Foto: Wikipedia/FN)

– Folk er stort sett åpne og snakker ikke så mye politikk

Selv om Leo ikke følte seg direkte utrygg, innrømmer han at han nok ikke ville spradet rundt i en bosnisk drakt på festivalen. Mønnesland forteller også at Guča-festivalen er preget av Serbere og at den neppe besøkes av særlig mange bosniere.

– Det står jo ikke «Bosnia» på pannen min, men jeg ville ikke si så mye om meg selv og hvor kommer fra. Jeg føler ikke at hjemlandet mitt er det det en gang var. Det er et annet land nå – de er serbere, og jeg er en bosnier. Det er jævlig mange i Bosnia som ikke vil si at de er bosniere.

Leo legger til at gjestfriheten der likevel er noe helt for seg selv. Den er til stede uansett hvor man går.

– Hvis navnet mitt hadde vært mer muslimsk hadde det kanskje vært en forskjell, men folk er stort sett åpne. Folk snakker ikke så mye politikk heller, men nå er ikke dette det beste stedet å diskutere politikk på da – med så mye alkohol og musikk, sier Leo.


Ceca (Foto: NTB/Scanpix/AP, Srdjan Ilic)
Ceca (Foto: NTB/Scanpix/AP, Srdjan Ilic)

Krigsforbryterfrue

 

Som gift med en av Balkans største krigsforbrytere ble den populære popstjernen Ceca brukt til propaganda på 90-tallet. Kultur og politikk har siden krigen gått hånd i hånd på Balkan.

Rak i ryggen sitter Ceca (uttales «Tstetsa») i et gult, opplyst rom backstage på Guča-festivalen. Utringningen er dyp og kløfta enda dypere. Ceca har mye sminke og langt brunt hår, som hun vipper bak skulderen med lange negler. Hun ser pen, pyntelig, men streng ut. Leo fikk møte og intervjue den superpopulære popstjernen på én betingelse; at han kun skulle stille henne spørsmål om festivalen.

– Ceca har blitt elsket av Balkans innbyggere i over 20 år. Hun er som Madonna, Rihanna og Beyoncé her, men hun har også blitt hatet på grunn av sitt privatliv, sier Leo.

Ceca har nemlig en svært spesiell historie på kappen. Like før Leo entret backstagerommet, fikk han beskjeden en siste gang; ingen spørsmål om Cecas liv.

– Ceca var gift med en av de verste krigsforbryterne på Balkan

– Ceca var gift med Željko Ražnatović, bedre kjent som Arkan – en av de verste krigsforbryterne på Balkan i sin tid. Han hadde sin private hær som var en paramilitær styrke kaldt «Tigrene». Arkan var svært beryktet og giftet seg med Ceca i 1995. De hadde et storslått bryllup hvor Arkan blant annet kom ridende inn på en hvit hest. Bryllupet ble sendt på TV, fikk forsideplass i avisene og ble omtalt som det «Serbiske eventyr», forteller Svein Mønnesland, professor og ekspert på Balkan ved Universitetet i Oslo.

Fem år senere, 15. januar 2000, ble imidlertid Arkan skutt. Han døde i Cecas armer i baksetet på en bil på vei til sykehuset. I ettertid kan det se ut til at Ceca har prøvd å distansere seg fra fortiden som krigsforbryterkone.

– Hun ble jo brukt i propagandaen på 90-tallet med musikken og den posisjonen hun hadde i populærkulturen. Hun var nok veldig naiv når det gjaldt politikk og jeg tror hun har prøvd å distansere seg fra det nå, sier Mønnesland.

Negative reaksjoner

I etterkant av intervjuet med Ceca har Leo fått en del negative reaksjoner. Spesielt etter at han la ut et bilde av seg selv sammen med Ceca på Instagram.

– Det er mange som hater henne. Folk ser bare den siden av saken om at hun har sunget for soldater, var konen til en krigsherre og at hun er kriminell selv. Hun har jo på mange måter vært med på å splitte folket. Samtidig kan man velge å se annerledes på det; hun har jo kanskje vært med på å samle Balkan igjen, sier Leo og fortsetter…

– Det blir jo nesten som å digge rock laget av en nazist, men uten et nazistisk budskap. Ceca er veldig elsk eller hat.

– Mange mente at jeg ikke var kritisk nok i spørsmålene mine. Andre reagerte på bildet jeg la ut på Instagram, sier Leo og leser opp noen av kommentarene.

“Kommer deet en dokumentar om krigsforbrytere og deres koner?”

“Ceca aka hora”

“Kom deg hjem igjen!” (til Norge red. anm)

“Wow, for et ironisk bilde”

“Wow, Leo, virkelig? Jeg har ingenting i mot noen, men alt har sine grenser”

“… stor respekt til deg Leo, men vi må aldri glemme hva som har skjedd”

“Kan noen fortelle meg hvordan en bosnier kan digge kona til en krigsforbryter?”

“Jeg får frysninger når jeg ser henne, og du er vår stolhet! Det er bare min første reaksjon”

Folkemusikk og nasjonalisme

Mønnesland forteller at trompetmusikken lenge har blitt brukt i nasjonalistisk sammenheng i Serbia. Folkemusikk var viktig i propagandaen på 90-tallet og folkesangere sang ofte nasjonalistiske sanger. Mønnesland ser ikke bort i fra at noen av disse sangene kan høres på Guča-festivalen den dag i dag.

Er det problematisk?
– Det burde kanskje vært det, men det er ingen sensur. Ingen slår ned på det, heldigvis. Jeg tror et forbud bare ville styrket nasjonalismen. Det blir jo sett ned på av flertallet. Vanlige serbere vil bli en normal stat og vil glemme det som var. Det er slett ikke dårlig stemning blant vanlig siviliserte mennesker.

Likevel forteller Mønnesland at Guča-festivalen nok ikke er en festival som bosniere vanligvis besøker.

– Jeg tror ikke det ville falt dem inn å besøke Guča-festivalen. Det er en veldig spesiell musikktradisjon, som er veldig typisk serbisk.

Men Leo føler seg jo hjemme der?
– Det er nok fordi landene var sammenslått under Jugoslavia. Man kjente godt til hverandres tradisjoner og kulturene var mer forente.


serbia_kart_creativecommons_@Pray4Serbia

Serbia

    Hovedstad: Beograd (1,3 millioner innbyggere)
    Innbyggertall: 7,3 millioner
    Areal: 77 474 km²
    Offisielt språk: Serbisk
    President: Tomislav Nikolić
    Statsminister: Aleksandar Vučić

  • Serbias historie er en historie fylt av konflikter. Landets plassering mellom to kontinenter har gjort det utsatt for invasjoner av mange folk. Beograd antas å ha blitt jevnet med jorden av 30 forskjellige arméer over tidens løp. Serbia har blant annet vært underlagt grekerne, romerne og Det bysantinske riket.

  • I moderne til har landet vært en del av Serbernes, kroaternes og slovenernes kongedømme (Kongeriket Jugoslavia, 1918 – 1941), underlagt det nasjonalsosialistiske Tyskland (1941 – 1944), en sosialistrepublikk under Den sosialistiske føderale republikken Jugoslavia (1945 – 1992), en republikk under Den føderale republikken Jugoslavia (1992–2003) og en republikk i unionen Serbia og Montenegro (2003 – 2006). Sommeren 2006 erklærte Serbia sin uavhengighet som Republikken Serbia.

Guca_skjermdump_leosreiser

Guča

Guča-festivalen er en årlig festival som avholdes i byen Guča i Serbia. Festivalen er blir også kalt Guča trompet-festival og er en folkefest preget av de tradisjonelle brassbandene fra området. Byen ligger mellom tre og fire timer unna Serbias hovedstad Belgrade og huser omtrent 2000 innbyggere. Under festivalen som avholdes i begynnelsen av august kommer det opp mot 600.000 festivaldeltakere til byen, som enten slår seg ned i telt eller leier rom hos de lokale. Festivalen samler mennesker og folkeslag både fra de tidligere konfliktfylte delene av Balkan, samt hele verden.

Festivalen har holdt på siden 1961 og er en tre dagers fest fra fredag til og med søndag. Hver dag har hver sitt tradisjonelle program; fredag er det den store åpningskonserten, lørdag er det fest og feiring og søndag er til for heftige konkurranser mellom de ulike brassbandene, hvor hvert band spiller tre låter med dansere i tradisjonelle drakter, foran et stort og svært gira publikum.

Landsbyen er til vanlig en vakker og fredfull perle som er kjent for sine trompetspillere og tradisjoner for det med røtter tilbake på 1800-tallet. Den typiske og tradisjonsrike sjangeren, balkan-musikk, brukes i både dåp, bryllup, begravelser og andre tradisjoner, men er også en stor del av populærkulturen på Balkan. Ikke overraskende er Guča-festivalen er verdens største trompet/brass-event.


Leo hadde både gode og noen litt ubehagelige opplevelser på Guca-festivalen. (Foto: NRK)
Leo hadde både gode og noen litt ubehagelige opplevelser på Guca-festivalen. (Foto: NRK)

– En overdose av det gode

 

I ettertid ser Leo tilbake på den serbiske festivalen som et hav av digge, kule og hefitge ting. Det ble nesten litt for mye av det gode. Her er Leos tanker om Guča-festivalen.

Hvilke forventninger hadde du til Gucca?

– Jeg trodde faktisk det skulle være litt villere enn det var. Det var jo ganske vilt, men jeg har hørt det har vært flere folk og bedre dager på Guča tidligere. Jeg hadde håpet at folk ville skyte med gevær under konsertene og lignende. Og så var det var utrolig lite bråk, med tanke på all den sterke alkoholen folk inntar. Det var bare god stemning.

Hvordan vil du beskrive stemningen?

– Det var veldig mye rytmer og lyd. Mye høy trompetmusikk. Jeg husker kjøttlukta godt og at jeg mistet stemmen fordi jeg måtte skrike så høyt for at folk skulle høre hva jeg sa. Det var mye kjøtt der som var veldig digg. Jeg spiste mye og fikk helt ødelagt luktesans av all grillosen. Det lukta bacon og svineribbe overalt, og det satt seg i klærne og alt. Det var også livemusikk og musikk fra høyttalere overalt. Det var vanskelig å finne et rolig sted, prate med folk eller å ta et intervju for eksempel. Det var mennesker overalt, noe som var litt slitsomt.

Hvordan festet folk?

– Med store mengder alkohol fra morgen til kveld. Det var sykt mange fulle folk i alle aldre, men også barn og familier var på festivalen. Det var konserter i form av konkurranser, fra hele Balkan. Bandene konkurrerte mot hverandre om å få publikum med. De fleste spilte på gehør fordi de ikke kan noter. De kunne spille populære låter av artister som Shakira og Beyoncé som de gjorde om til Balkan-musikk. Og så spilte de selvfølgelig klassikere som fikk folk til å klikke og synge med. Hvert band har 10-15 minutter på scenen før de går videre til neste runde – som en battle.

Hva husker du best?

– Intervjuet med Ceca og sikkerheten rundt henne. En av vaktene så ut som en av verdens sterkeste menn. Bicepsen hans var større enn hodet mitt. Jeg var redd for han. Det der var folk jeg virkelig ikke vil gjøre sure. Og så var det kjøttlukten. Hver gang jeg lukter kjøtt nå så tenker jeg på Guča. Rett etter festivalen ville jeg nesten bli vegetarianer, men jeg begynte å savne kjøtt ganske raskt.

Var festen for turister eller lokale?

– Den er nok mest for de lokale, men det var veldig mange turister der også. Det var ikke turistifisert på noen som helst måte. Det var mye mer autentisk enn de andre festene jeg har besøkt. De har til og med begynt å arrangere slike fester også andre steder i verden. Jeg har en venn som var på en Balkan-fest i Mexico og mange av våre artister og orkestere reiser ofte til Sør-Amerika for å spille. Det som er interessant er at kulturen oppfattes veldig forskjellig fra sted til sted. I Paris sitter folk i pels og vil høre på denne galskapen mens de klapper pent når de er ferdige, mens på Guča er det kaos og folk drikker og klikker. Her i Norge kan Goran Bregović selge ut Grieghallen. Det passer til så mye forskjellig – til kulturfestivaler og mer høykulturelle eventer, som filmmusikk og den funker til å bare feste rått til! Det synes jeg er heftig.

Hva var det beste?

– Jeg digget musikken og stemningen. Jeg liker også at det er litt annerledes og at det ikke er så mange regler. Det stenger ikke klokken halv fire – de stenger når de vil stenge. Sjappene holder åpent så lenge du betaler og du drikker til det er tomt for drikke.

Hva trakk ned?

– Overdosen av det gode. For mye godt kjøtt, for mye lyd, for mye heftig musikk, for mye folk, for lite tid til å slappe av og puste litt.

Ville du dratt igjen?

– Ja, jeg ville dratt en dag eller to, med noen venner som ikke har vært der før. Men jeg er ikke så glad i å bo sammen med 30 – 40 andre folk, så jeg ville kanskje funnet meg et sted litt unna, eller bodd i et telt for meg selv.


Leos musikktips