Uvilje mot å følge sjangerprinsippene førte raskt til at Blood Command havnet i klammeri med de mer konservative fraksjonene i den norske hardcoremafiaen, som forarget seg over at treerbanden knadde inn poprefrenger og synthsukrede melodilinjer i låtene på det Spellemannnominerte debutalbumet Ghostclocks fra ifjor.
Hand Us the Alpha Male er muligens ment som et slags svar på tiltale; det siste utspillet i en trilogi med minialbum som ble påbegynt i 2009 er en forrykende bukett med mørke, aggressive og hardtslående låter som i alle fall delvis bør kunne stilne kjeften til kritikerne, og som gir god grunn for alle oss andre til å glede oss til andrealbumet som de for tiden er i studio og spiller inn.
Arrogant balanserende på skråstreken mellom punkrock og hardcore forener Blood Command på dyktig vis sylskarpe riff og hyperaktiv tromming med allsangvennlige refrenger, men har et stykke igjen å gå før de får noen bonuspoeng for originalitet og oppfinnsomhet. Åpningslåta «Summon the Arsonist» høres ut som det pyromane kjærlighetsbarnet til Turbonegro og Animal Alpha, mens «Schizophrenic Summer» langt på vei er et destillat av samtlige låter JR Ewing lagde i Ride Paranoia-perioden, og «OK! OK! OK!» gir (positive) assosiasjoner tilbake til Sick Of It Alls glansdager på nittitallet.
Kombinasjonen av energi, attityd og ubestridelige musikalske ferdigheter veier imidlertid ofte opp for bandets kreative mangler. Delvis fordi det først og fremst hentes inspirasjon fra oppløste og sårt savnede band som Refused, Hot Snakes, Pretty Girls Make Graves og nevnte JR Ewing, men like mye fordi Blood Command har et hemmelig våpen i vokalist Silje Tombre, som relativt ubesværet veksler mellom å være sint, sårbar og seriøst premenstruell med en innlevelse og desperasjon som jeg kan forestille meg at det ikke alltid er like lett å reprodusere i konsertsammenheng, og de fleste hardcorepoder kan misunne henne.
Enkelte svakheter til tross er Hand Us the Alpha Male et gjennomgående fengende og slagferdig visittkort fra et band som fremdeles har litt å strekke seg etter, men allerede er gode nok til at de fortjener respekt og oppmerksomhet.
Glenn Olsen
