Yes! Dag to på Tons of Rock, etter at gårsdagen bød på retroriff fra Uncle Acid & The Deadbeats, litt skuff fra Shining og folkelig partymetal fra Volbeat. Etter en sterk halvtime fra Fusa-thrasherne i Reptilian, hvor det for øvrig var håpløst få publikummere, var det endelig duket for svenske Year of the Goat.
Year of the hvem, sier du? Før jeg hadde hørt bandets gnistrende album Angel’s Necropolis, trodde jeg vi hadde med å gjøre en svartkledd gjeng black metal-fantaster, dynket i geiteblod og truendes til å kaste grisehoder i nebbet på publikum.
Svartkledde er de der de entrer scenen på Fredriksten festning, men geiteblodet holder seg trygt plassert i fordommene mine. Vokalist og gitarist Thomas Sabbathi ser dog ut som en svensk slakter skråstrek prest, men synger som om Lucifer selv har lekt interiørdesigner i ganen hans og drapert i mørkelilla fløyel. Vakker stemme som leverer poetiske, satanistiske og bloddryppende betraktninger som «feasting on angelic flesh», og resultatet er en fascinerende og enormt fengende kontrast.
Year Of The Goat åpner med tittelsporet fra Angel’s Necropolis, den todelte låten som åpner som en tidlig King Crimson-inspirert gravsang, før Sabbathis cleane gitarriff tar låten inn i et landskap som perfekt matcher de storslåtte omgivelsene på festningen. «Bow down before me, I’m your new God now» messes frem mot et prefekt crescendo. Videre kommer poppete «Spirits On Fire», som man skulle trodd var skrevet for Him på deres beste dager, før godbiter som «This Will Be Mine» og timinutteren «Thin Line Of Broken Hopes» avslutter på samme episke vis som «Angel’s Necropolis» åpnet konserten. Det er hard rock slik de beste i klassen gjorde det på 70-tallet, vakker vokal slik man så altfor sjelden hører på dagens harde festivaler, og de musikalske ambisjonene gjør Year of the Goat til et av de aller kuleste bandene i retrobølgen band som Ghost, Rival Sons og Graveyard regjerer.
Publikum har ikke akkurat stormet gjerdene på Tons of Rock enda, men i løpet av konserten kom det en sakte strøm av svartkledde karer og damer med øl i hendene og smil om munnen. Det er lite tvil om at Tons of Rock har livets rett dersom man ser på omgivelsene og stemningen, men resten av kvelden vil vise om det er nok publikum til å holde Norges – for øyeblikket- viktigste rockefestival i live i årene som kommer.
