Det finnes vel egentlig kun én måte å vite om et album er ordentlig bra eller ikke: Om man stadig tar seg selv i å finne det frem på ny, fordi man rett og slett føler at man aldri kan få ordentlig nok av det. Sånn sett er 2011-albumet Days av Real Estate en stødig vinner for min del.
Men basert på hvor fattet New Jersey-bandets ettermiddagstrøtte forstadspop er, ble jeg overrasket av mitt første møte med Ducktails, hjertebarn #2 til gitarist Matt Mondanile. Her sees det ikke bittersøtt tilbake på oppvekstsårene, men tilbake på det glade syttitall – med reven godt plassert bak øret, mens tunga geiper ut av venstre munnvik.
The Flower Lane er riktignok tredjealbumet under solodekknavnet, men skiller seg likevel ut fra forgjengerne Ducktails og Ducktails III: Arcade Dynamics. Ducktails har blitt mer helhetlig og lettfattelig enn noen gang, som et resultat av at Mondanile har flyttet prosjektet fra hybelrommet til studioet og invitert med et trailerlass venner.
Åpneren «Ivy Covered House» er tilsynelatende kliss lik hva han gjør sammen med Real Estate, med deres jangle-gitarer og vestkystflørting. Men det er likevel noe merksnodig som gjemmer seg under overflaten: Innskutte og sleivete gitarbrekk er én sak, men det er også som om Mondaniles skrudde tanker slynger seg som, eh, eføy rundt det han egentlig prøver å si.
Her ligger egentlig store deler av styrken ved The Flower Lane: Mondanile er nemlig usedvanlig morsom, både som lyriker og låtskriver. Særlig skinner dette gjennom på «Timothy Shy», hvor han – over strykere og hamrende tangenter – forteller, gjennom øynene til en viss Tim, om å møte på noen som gjør deg spesielt sjenert: «This happens every couple days/I see you and try to walk away/You seem to be around/In every different part of town». At telepati er et naturlig element i kjærlighetsjammen «Assistant Director» gjør det ikke vanskeligere å la seg smitte av det besynderlige humøret til Ducktails.
Den sløye, yachete balladen «Letter of Intent» og seksminutteren «Under Cover» – hvor man ubevisst tar seg selv i å nynne kontinuerlig med på hooket «Under/do you want to go under/the covers» – er bare to eksempler på at Mondanile også har sparket opp låtstandarden betydelig siden sist. I tillegg passer lystiggjønete «Planet Phrom» som smurt inn; visstnok en coverlåt av en bortglemt newzealender ved navn Petter Gutteridge.
Så spørs det da: Kommer The Flower Lane til å følge meg gjennom året – og så videre? Det er kanskje det vanskeligste spørsmålet å stille seg selv som anmelder, men det virker ikke usannsynlig. For Matt Mondanile og hans nå utvidede Ducktails klarer hakket bedre enn übereksentrikeren Ariel Pink (da særlig på fjorårets Mature Themes) å holde hodet ikke så alt for langt under vann – og finne den naturlige balansen mellom revete humørstemninger og popmelodier svøpt i psykedelia.
Kim Klev
