Når man snakker om artister med hatten bak frem er det vanskelig å komme unna Kyrre Gørvell-Dahll (31), alias Kygo. Når man snakker om artister med rekordhøye strømmetall er det også vanskelig å komme unna Kygo. Når man snakker om artister som har perfeksjonert kunsten å si ingenting, men likevel få folk til å danse er det jaggu vanskelig å komme unna Kygo der også.
Hans nyeste album «Thrill of the Chase» er intet unntak: Her er 14 låter fullstendig blottet for mening samlet under ett platecover.
Det er vanskelig å ikke anerkjenne musikk hvis eneste misjon er å krydre zumbasaler og spinningtimer.
Behovet er der, det sier strømmetallene i klar tale. Men de sier nok mest om hvor mange gruppetimer som daglig går av stabelen på treningssentre verden over, og om hvor stort grep Joe & the Juice begynner å få over næringslivet.
Mangler hooks
Kygos dancepop har ikke forandret seg mye siden starten i 2013, og det har den antagelig ikke trengt heller.
Dette er lavinvolveringsmusikk og krever sjeldent oppussing. På samme måte som du nok ikke vil få oppleve en revolusjon i filtknottindustrien i løpet av din levetid.
Åpningslåta «Gone Are the Days» med James Gillespie på vokal er smidd over samme lest som ethvert tomme påfunn i denne sjangeren. Den fungerer kun som et glitrende frampek på resten av plata.
Hva skjer med dancepop når det livsviktige hooket uteblir?
Den minner om en inderlig og sårbar ballade fremført av en livstømmende vokal med påtatte knekk og en innlevelse kun Eurovision kan tåle.
Når man tror man har unnagjort det verste først kommer en enda mer irriterende vokalist på banen: Det ubeskrevne, tyske bladet Zoe Wees som insisterer på å synge helt i kursiv på «Love Me Now». Tittelen alene er et vitnesbyrd om det totale fraværet av personlighet i låta, men her er det i alle fall et ålreit hook å konsentrere seg om.
Dagny redder stumpene
Heldigvis finnes det én vokalist som egenhendig gir håpet tilbake til moderne popmusikk på denne plata: Norges egen Dagny.
På platas beste låt «Lonely Together» bærer hun Kygo på skuldrene gjennom jungelen. Dagny har sine røtter i catchy popmusikk, og har en skreddersydd vokal til formålet.
Dette er slett ingen uforglemmelig låt, men i konteksten er den en oase i en knusktørr ørken. Her oppfyller også Kygo selv sitt potensial.
Låtstrukturen er gjennomført klassisk, men glimter til med enkelte fine påfunn som for eksempel den forlokkende vokalmelodien i outroen.
Syntetisk
De fleste av låtene på «Thrill of the Chase» er sluppet for lenge siden. Faktisk er bare 6 av 14 låter aldri utgitt, men det får man vel klandre andre enn Kygo for.
Kygo er et brand, en vare, et syntetisk fremstilt, knallrosa E-stoff i musikkbransjens godtepose. Slike artister gir ut hyppige singler, og sånn er det bare. Resultatet av det er at verdien og egenarten i å gi ut et album viskes ut.
Et album skal gjerne være en helhetlig opplevelse. «Thrill of the Chase» føles som en usortert skittentøykurv.
Langt fra potensialet
Å ofre tekstene en eneste tanke er egentlig bortkastet tid. Du kjenner opplegget – det handler om generiske floskler om dansing og et eller annet innlysende sitat om kjærlighet, fullstendig ribbet for personlighet og egenart.
Akkurat det er faktisk ikke så nøye, sjangeren tatt i betraktning. All musikk må ikke være meningsfylte epos med revolusjonerende fortellergrep, men den musikken som ikke er det bør helst overbevise på andre fronter.
Kygos fremste egenskap er å finne balansen mellom pre-chorus, drop og hooky refrenger før det dryles på med synther som løfter taket på Heidi’s Bier Bar. Når det funker er det vanskelig å ikke se appellen.
Hovedproblemet med «Thrill of the Chase» er at Kygos egenart er fraværende, de evigvarende hookene og brennende droppene er kun unntaksvis til stede.
Det er heldigvis ikke bare bekmørkt. Noen av låtene har noen elementer av det som gjør dancepopen til den mastodonten den tross alt er. «How Many Tears» er nesten en glitrende poplåt der både vokalhooks, synther og oppbygning jobber sammen med Sam Feldt og Emily Warren.
Likevel er det usannsynlig at denne havner på samme hylle som klassikerne «Firestone» og «Stole the Show». Spoler man tiden tilbake dit ser man egentlig alt som mangler med denne plata.
Sammenligner man i tillegg med andre artister i samme segment som har gjort det sylskarpt gjennom årene (Deadmau5, Avicii, Robin Schulz) utgjør kvalitetsforskjellen et enormt hav.
Det ender med et mageplask av en plate som ikke har noen annen verdi enn som bakgrunnsmusikk i influenseres sommerferiemontasjer, eller blåsende fra NRJ i taxien på vei hjem. Selv i denne sjangeren må det være mulig å by på noe som har ett eller annet å fare med utenfor treningssentrene. Enere på terningen bør spares til neste Mads Hansen-singel, men dette var jaggu nære på.
MER OM MUSIKK:
FLERE MUSIKKANMELDELSER:
