Wavves: Wavvves
[Bella Union/Tuba]
Énmannspunkbandet Wavves forhaster seg.
Bråkepop, eller shitgaze, som sjangeren også så pinlig heter, er den klareste musikalske trenden blant det man sikkert kan kalle ”indie” nå til dags. Her snakker vi poppunk pakket inn i overdrevne mengder støy, og der lydkvaliteten stiller milevis tilbake i prioriteringskøen. En slags utstudert DIY, om du vil, og Wavves deler skjebne med mange av sine medsjangrende her: et godt potensiale, men en bråmoden utvikling og utgivelseskåthet. Så langt er det No Ages fantastiske album av fjoråret, kanadiske Japandroids og sterkt undervurderte Nodzzz som virkelig har fått ut potensialet (i andre enden av skalaen finner vi Ohio-bandet Times New Viking, som er omtrent umulig å lytte til i mer enn tyve sekunder av gangen).
Wavves er Californias Nathan Williams, og Wavvves er hans andre album på like mange år, og selv om fort-unnagjort er en viktig del av denne estetikken, er dette (som debuten med én v mindre i navnet) en utgivelse som hadde hatt godt av noe mer modning: her får pop-perlene i for stor grad selskap av låter som forblir på skissestadiet.
På sitt beste er dette genialt, og dette er i de øyeblikkene der Williams blander mye surf inn i diskanten. Det er ”To The Dregs”, ”So Bored” og ”California Goths” som best fanger Williams’ potensiale. Selv om Wavvves kun varer en halvtime, virker den allikevel å være ti minutter for lang. Wavves hadde hatt godt av å haste litt saktere med innspillingene, og etter hans mye om-bloggede scenesammenbrudd på Primavera Sound og påfølgende avlysning av Europaturnéen, kan han ta seg tid til det.
Jørgen Hegstad
