Det er ikke så altfor lenge siden Lady Gaga dominerte mediebildet – fremfor alt med en hyppig strøm av outrerte stylingvalg og odde påfunn. Så gikk luften ut av ballongen med det kommersielt skuffende og lett selvforelskede, men langt fra uinteressante «konseptalbumet» Artpop (2013).
Med unntak av skuespillerinnsatsen i American Horror Story har hun holdt en noenlunde lav profil siden da. Og femtealbumet Joanne viser – som tittelen antyder – en mer «personlig» side av Stefani Joanne Angelina Germanotta. Borte er alle vidløftige ideer om møtet mellom kunst og pop; igjen står et uttrykk som legger seg tett opptil et mer tradisjonelt organisk ideal.
Hovedproblemet med Joanne ligger på låtnivå – ikke minst med tanke på de betydelige kreative kreftene som er involvert i prosjektet. Josh Homme, Beck, Father John Misty og Kevin Parker (Tame Impala) bidrar alle på låtskriverfronten, og særlig sistnevnte gjør en pinlig svak figur på den direkte slitsomme singelen «Perfect Illusion». Ellers er sangene stilistisk fordelt mellom dvaskt balladeri og harry rock, med påfallende lite substans under den yrende overflaten.
En annen akilleshæl er Germanottas stemme, eller rettere sagt: hvordan hun disponerer den. Som instrument er den ikke uten kvaliteter (sjekk Tony Bennett-samarbeidet Cheek To Cheek for å oppleve den i sin reneste form), men her brukes den som et prangende plagg som er i ferd med å gå av moten.
Åpningslåten «Diamond Heart» setter i så måte en kjip presedens: i utgangspunktet opprivende tekstlinjer om misbruk («some asshole broke me in/ wrecked my innocence«) torperes av et vokalpatos en gjennomsnittlig Broadway-produksjon verdig. Noen lyspunkter skimtes dog mellom all kavingen. Lekne «Dancin’ In Circles» er tomsete på en god måte, mens det er mulig å forestille seg «Come To Mama» som en OK Father John Misty-låt.
Om Joanne er et bedre eller dårligere produkt enn nevnte Artpop spiller egentlig liten rolle. Spørsmålet «hvem er Lady Gaga?» har aldri føltes mindre presserende enn akkurat nå.
Marius Asp
