M. Ward, Amfiscenen
Hvor var dere, Hove?
«Nå skal vi se Mr. Ward», kvitret en ung jente til en annen, idet de snublet seg mot Amfiscenen, hånd i hånd. Hun fikk det til å høres ut som en belgisk trance-artist, men for de fleste andre var Portland-artisten for lengst lagt inn som en uflyttbar, human og inderlig oase mellom brutal metal, kynisk bloggpop og streit rock. M. Ward spiller musikk som later som om 1961 ennå ikke har funnet sted; han er blant få artister som i samme åndedrag kan få Dylan og Waits slengt etter seg som referanser, uten noensinne å fire på kontemporær tilstedeværelse og egenart.
Det er skandaløst få mennesker foran Amfiscenen idet Ward innleder seansen med «Chinese Translation» fra Post-War, og det er en tilstand som preger resten av konserten. En drøss mennesker går glipp av «Hold Time» (tittelsporet fra årets råsterke utgivelse), «Rave On», «Poison Cup» og «Never Had Nobody Like You», uten at dette ser ut til å prege ham nevneverdig. Matt (det er det M’en står for) går tvert imot inn i sitt eget materiale (og andres: et høydepunkt er «Roll Ove Beethoven», der gitaristen M. Ward får flekse strengeferdige muskler) med en energi og et humør som er høyst smittende.
Det er, interessant nok, gubbefaktoren som gjør konserten smått magisk; dette er folk du kunne forvekslet med din egen onkel i et svakt øyeblikk, og henvendelsen er like direkte og entusiastisk som et velsignet klaps på skuldra i et stivt familieselskap. «To Save Me» blir stående som kveldens høydepunkt i så måte; øyeblikket der tradisjon og egenart smelter sammen og planter glis i samtlige fjes foran Hoves nest største scene. Hadde det bare vært flere der.
M. Asp
