Den lettere gåtefulle Atlanta-artisten Abra (navn og personalia holdes hemmelig) kaller seg «hertuginnen av darkwave«, er tilknyttet rapkollektivet Awful Records og lager musikk som kanskje kan kalles en slags lo-fi-r&b, der skarphogde beats fra gårsdagens trommemaskiner går i klinsj med tung bass, febrile klanger og innsmigrende vokal. Særlig platen Rose, som ble sluppet i fjor, er lett å bli glad i når mye «edgy» urban musikk høres klin lik ut.
På papiret er dette med andre ord et av de gledeligste innslagene på årets Slottsfjellfestival. Men så er dette med kartet og terrenget, da. På Baglerscenen lørdag ettermiddag er det definitivt noe som skurrer.
Den ungdommelige, blide og dansende hovedpersonen gjør en fin figur, men hun er mutters aleine på scenen og får heller ingen drahjelp av det slunkne og daffe publikummet som har møtt opp. Da blir stemmprakten hennes eneste våpen, og den hever seg sjeldent over godkjent-nivået.
Selv om strippede, tunge «I Guess» og den kantete praktlåten «Roses» lover godt innledningsvis, oppstår det aldri noen forbindelse mellom artist og tilhørere. Og uten å skulle gå inn i den ørkesløse debatten om hvorvidt musikk på boks kan utgjøre basis for en strålende konsertopplevelse (svaret er for ordens skyld ja): Hele opplegget blir for spartansk og lettvint til å bære selv 35 minutter.
Det frister å elske Abra prinsipielt, i kraft av hvem hun er og hva hun gjør, og det er fullt mulig å tenke seg at dette hadde blitt en helt annerledes opplevelse på en intim klubbscene. Men når samtlige av de sju-åtte sangene låter mer distinkt og bedre i innspilt form enn på konsert, er det på høy tid å vurdere å utvide teamet med en person eller to.
Marius Asp
