Ikke vår tids Clockwork Orange
Det er umulig og ikke tenke at ”Bronson” tar sikte på å være et slags 2000-tallets svar på ”A Clockwork Orange”. Men, mens Stanley Kubrick maktet å provosere og sjokkere, greier ikke danske Nicolas Winding Refn å oppnå samme effekt med denne britiske filmen. I stedet fremstår den som et eksperiment med interessante formgrep, men med en utilfredsstillende helhet. Historien blir satt for mye på spissen til at vi noen gang får noen tilknytning til mannen Bronson. Kanskje kunne dette vært en flott kortfilm på 20 minutter, men dette eksperimentet føles for tynt for en 90-minutters kinofilm.
Vold og isolasjon
”Bronson” handler om Englands mest kjente fange, Michael Peterson, som på et tidspunkt tok fighternavnet Charles Bronson. I 1974 ble han dømt til 7 års fengsel for et ran, men endte opp med å tilbringe over 30 år i isolat. Dette er en sann historie, og Peterson soner nå en livtidsdom etter gjentatte voldsepisoder innenfor murene. Gjennom flere absurde, surrealistiske og teatralske sekvenser males et bilde av en enkel sjel med et ustyrlig temperament, fanget i en muskuløs kropp, og likeglad i forhold til sin egen og andres skjebne.
Hardt mot hardt
Dette kan oppfattes som et skremmende portrett av likegyldighet, men også et varsko om følgene av å sette hardt mot hardt, i dette tilfellet, å isolere en voldsforbryter. Men om filmen har et budskap, er det godt gjemt bak stilistiske formgrep. Det er vanskelig å få tak på Bronson som person. Han er bare gal og er en konstant fare for sine omgivelser, vist i en rekke brutale scener. Jeg skjønner godt hvorfor man velger å isolere ham over så lang tid, men vet ikke om det var filmens mål.
Strålende skuespillerprestasjon
Ingen kan angripe Tom Hardy, som gjør en fantastisk gjennomført prestasjon som Bronson. Som karikatur er han interessant, en slags kommentar til de voldelige sidene ved vestlig kultur. Når Hardy taler til kamera, får jeg en definitiv følelse av ubehag. Men hva vil han og Nicolas Winding Refn egentlig fortelle oss om Bronson? Vil de at vi skal vemmes over denne mannen, eller føle sympati for ham? Eller begge deler?
Jeg får altså ikke helt tak på denne filmen, og må kanskje se den igjen for å lære å sette pris på den. Den har helt klart scener som er sprekt og morsomt utført, med solide doser sort humor, og et definitivt modig og annerledes filmspråk. Men akkurat nå føler jeg det samme for ”Bronson” som Bronson sannsynligvis føler for meg, en blendende likegyldighet.
