En familie på fire sitter rundt bålet og titter inn i flammene. 15 år gamle Bjarte har med gitaren, han legger den på låret og lar kroppen lage en krok rundt kassa i tre.
Han er ikke så komfortabel med å spille sånn foran andre, aller helst sitter han på rommet hjemme i Sandviken i Bergen og øver på coverlåter. Men pappa er på – her blant trær og sjenerte skogsdyr må det vel gå an å by på et lite «klimpr»?
Bjarte ser ned på strengene og lar stemmen få bli med på låta. Han legger ikke merke til at broren Cidi sniker opp mobilen fra bukselomma og trykker «rec». Han later som ingenting, som han har gjort flere ganger tidligere.
21 søsken
Hjemme hos Bjarte og Cidi har det vært mye musikk, det er spilt både Bob Dylan og Michael Jackson, men også musikk fra andre verdensdeler – som arabisk og afrikansk; det er både fløyter, strykere og trommer. I dette huset har det nemlig vandret mange barn fra ulike kulturer, og musikken har vært et viktig samlingspunkt.
Bjarte ler når han blir spurt om søskenflokken.
– Ja, det er en liten opptelling der som må gjøres i ny og ne.
For selv om han i teorien er enebarn, med to voksne halvsøsken, har han siden fødselen hatt 21 brødre og søstre boende sammen med seg i huset i Sandviken.
Faren var mottaksleder ved et asylmottak på Breistein, og her startet foreldrenes interesse og ønske om å hjelpe, tror Bjarte. For siden har de vært weekend-foreldre, de har vært korttidshjem og nødhjem og «alle de modellene det opereres med».
Men på et tidspunkt i oppveksten ble «enebarnet» Bjarte lei av å miste søsken.
– Det er ganske brutalt for et barn, men også for dem, for man knytter bånd veldig fort. Det å miste søsken på den måten gikk veldig innpå meg.
Så, over tannpussen en kveld, fikk han nok og skjelte ut foreldrene og krevde at neste barn som kom inn i huset, måtte få bli.
Kort tid etter kom Cidi, storebror fra Angola og Florø, bare to uker eldre enn Bjarte.
«Hvis jeg dør, så skal du få lov til å gi det ut»
Selv om tenåringen Cidi har filmet Bjarte i smug flere ganger ved bålet på familietur, ligger filmene foreløpig urørt på telefonen hans.
Men han går stadig forbi gutterommet til broren og sniklytter til Bjarte som prøver seg på melodier med nye akkorder på gitaren. Selv i et hjem med så mye musikk, har ikke Cidi hørt maken til denne mørke stemmen tidligere. Gutten bak døra er allerede en god formidler av musikken, det er sårt og følelsesladet, selv om han bare er 16 år gammel.
Cidi er både imponert og stolt.
«Dette må flere få høre», tenker han.
Foruten noen opptredener i familieselskap og bursdagsfeiringer («det var helt jævlig») har ikke Bjarte den store oppmerksomhetstrangen riktig ennå. Etter noen runder med snikfilming drister Cidi seg likevel til å spørre broren rett ut om han ikke kan gjøre et opptak av låtene han spiller.
Han må mase og til slutt love at han absolutt ikke skal vise det videre, men så kommer han til slutt i mål.
– Jeg tenkte: «Hvis jeg dør, så skal du få lov til å gi det ut». Hehe.
Bjarte husker ikke hva han spilte, men «frykter» det var en av sine egne låter. Eller så var det en av de mange coverne fra 1960-tallet som det gikk mye i – som Donovans «Catch the wind».
I retrospekt skjønner Bjarte at han kanskje var litt «naiv og godtroende». For lovnaden Cidi har gitt om å holde det for seg selv, det «driter han i».
Musikkprodusenten: «Hvorfor har jeg sagt ja til dette …»
Cidi har nemlig pønsket ut tidenes julegave til sin musikalske bror. Via en klassekamerat kjenner han til en musikkprodusent som etter litt om og men får ryddet plass i kalenderen til litt studiotid for 16-åringen. Demoen fra mobilen blir inngangsbilletten.
– Jeg ønsket å gi noe tilbake, for han har stilt opp mye for meg. Jeg ville at han skulle få utvikle talentet sitt, noe som han elsket, men som han var så forsiktig med å vise fram, forteller Cidi.
Noen uker etter jul står Bjarte med gitaren sin i studioet til produsent Geir Luedy.
Bjarte kan ikke huske mye av det som skjedde under studiobesøket og -opptaket, han husker ikke i dag om det var reaksjoner der og da på det han leverte. Men han husker én av tingene som ble sagt: «Vi må holde kontakten».
– Og han mente det faktisk, som ikke alltid er sant i musikkbransjen. Så det var jævlig fett.
Musikkprodusent Geir Luedy på sin side husker faktisk denne vinterdagen godt. Han husker blant annet at han var sur.
– Ja, fordi jeg skulle i studio med en jeg ikke visste hvem var. Type: «Hvorfor har jeg sagt ja til dette …»
I tillegg mener Geir å huske at Bjarte hadde med seg en «helt forferdelig gitar».
Men så begynte han å synge.
– Jeg fikk helt hakeslepp, hadde aldri trodd at den lyden skulle komme ut av høyttalerne.
Han husker at han sa til Bjarte at han kunne nå langt med den stemmen.
– Og at vi måtte snakke mer sammen.
Luedy, som er både musiker, låtskriver og musikkprodusent, er også manager for internasjonale stjerner som Aurora og Sigrid i selskapet Made, hvor nå også dePresno hører hjemme.
– Da begynte eventyret så smått
For etter studiobesøket «ballet det noe jævlig på seg».
– Jeg begynte å skrive, for man kan jo ikke leve av å covre 1960-tallslåter.
Han kobler seg opp med produsent Askjell Solstrand, som på den tida går produksjonslinja på Noroff, og de to begynner å skrive mange låter sammen. Blant annet lager de «Forever», som blir første låt ut for artisten dePresno.
Låta melder de på «Urørt» på P3, plateselskaper begynner å melde sin interesse – og da begynner eventyret så smått.
RUSS I STUDIO: NRK Hordaland laget et portrett av dePresno da han ble plukket ut som «Ukas Urørt» i 2016. (Video over).
Siden har han gitt ut radiohiter som «Mr. Big», «Souvenir» og «Too fucked up to love you», som han har fått fremføre både på konserter her hjemme og ute i verden.
Lyden av dePresno er en uventet blanding av dyp, crooner-aktig vokal og lette poptoner, og låtene ligger og gnisser et sted mellom elektronika og singer-songwriter, ifølge anmelderne.
– Det er lenge siden jeg har følt så mye
Når 24 år gamle Bjarte nå har fått plass i helgesatsingen «De neste» i NRK TV, blir han presentert som et av seks «unge musikalske talent» som får muligheten til å lage sin egen versjon av låtene til godt etablerte og folkekjære artister.
Han skal altså tilbake til å covre låtene til noen andre, og det synes han har vært en interessant oppgave – å få dykke dypere i musikken til så flinke musikere.
– Det er jo med ærefrykt man gjør det, og så handler det om å lande et sted mellom respektfull og respektløs.
Etter en «litt apatisk periode» (korona) var det deilig å komme inn i TV-studio og bli bergtatt av følelser, sier 24-åringen.
– Det er lenge siden jeg har følt så mye. Jeg var både lykkelig og euforisk, trist og hulkende, til sammen en veldig fin opplevelse! Så jeg håper det skinner igjennom.
Han tror også det er en god plattform for å vise mer av seg selv til publikum som ikke ellers ville fått en smak av hans musikk eller personlighet.
– Lever drømmen allerede
Selv om han er blant de «uoppdagede» er Bjarte kjapp til å si at han allerede har fått til det han drømte om på gutterommet med gitaren på fanget.
– Selv om jeg glemmer det litt i det daglige, så lever jeg jo drømmen allerede. Det er en klisjé, men det er sant.
Og det har vært så mange høyder at han ikke greier å peke ut et enkelt høydepunkt fra karrieren så langt. Det har skjedd så mye som er så «latterlig kult», forteller han.
Som å varme opp foran 16.000 mennesker som er kommet for å høre a-ha på Koengen i Bergen sentrum. Eller å få dra på turné i Tyskland, der folk står og venter utenfor spillstedet for å fortelle at de gleder seg til konserten.
– Det er ting jeg ikke hadde sett for meg at jeg skulle oppleve, både på et medmenneskelig plan og på et rent egoistisk musikerplan, ler Bjarte.
– Nå skal alt skje!
Samtidig med premieren på «De neste» på NRK er han nå også i studio, der han er midt i en prosess med å slippe et nytt album.
– Nå skal alt skje, etter et år med ingenting! Jeg gleder meg veldig til «Places» kommer ut i mai, og så gleder jeg meg til å komme i gang med «De neste»-reisen, for jeg er veldig stolt av mye av det jeg fikk til der.
Stolt er også broren Cidi, som har fått lov til å følge med på brorens reise fra sidelinja. Han føler ikke at han kan ta æren av at han har kommet så langt som han har, for arbeidet har han tross alt gjort selv.
– Men jeg tar æren for å ha sparket ham i «ræven»!
Slik begynte den musikalske reisen for de andre artistene i «De neste»:
Marja Mortensson (26)
Marja, som i 2018 vant Spellemannprisen i kategorien «folkemusikk/tradisjonsmusikk», forteller at hun, sammen med de andre barna på den lille bygdeskolen hvor hun vokste opp i Engerdal nordøst i Innlandet, var fast underholdningsinnslag i nærmiljøet.
– Vi hadde ikke mange tilbud med fast kulturskole eller lignende der jeg vokste opp, men vi hadde en 5-6 opptredener med skolen gjennom et år. Og jeg ble hekta på både å synge og spille piano.
Hun fant raskt ut at hun kunne skrive dikt og lage sangtekster på sørsamisk, som er hennes morsmål, og da hun skulle velge retning på videregående, var det musikken som gikk av med seieren.
– Etter det har jeg aldri sett meg tilbake.
Marja forteller også at hun gjennom musiker-slektningen Frode Fjellheim (som har skrevet joiken «Vuelie» til filmen «Frost») ble invitert inn i et profesjonelt miljø med etablerte artister allerede mens hun gikk på skolen.
– Han har vært en viktig brikke i en periode hvor jeg ønsket å utvikle meg og satse.
Hedda Mae (22)
Hedda Mae skylder på tilfeldigheter og en runde med kyssesyke for at hun nå satser på musikken.
– Jeg skulle egentlig i militæret etter vgs. men så måtte jeg utsette fordi jeg hadde fått kyssesyken. På vei til ferie sommeren før oppstarten ringte de og sa at jeg ikke fikk begynne i militæret i det hele tatt på grunn av sykdommen, og da visste jeg ikke hva jeg skulle gjøre.
Hun endte opp med å hastesøke seg inn på Trøndertun folkehøgskole i Trøndelag, der hun begynte på produsentlinjen.
– Jeg har alltid drevet med musikk, men har ikke visst hvor mye tid jeg skulle vie til det, men siden den gang er det dette jeg i all hovedsak har gjort.
Hun har fått god støtte hjemmefra og er nå sjeleglad for at ting ble som de ble.
– Jeg hadde absolutt holdt på med musikk, men jeg tror det hadde blitt en hobby om utfallet hadde vært annerledes.
Endre Nordvik (27)
For Endre Nordvik startet musikkinteressen og ønsket om en karriere allerede på ungdomsskolen.
– Første gang jeg opptrådte alene for et publikum, tror jeg må ha vært på den årlige talentkonkurransen på skolen – jeg tror jeg gikk i åttendeklasse. Jeg husker det «kicket» det gav meg, og ikke minst gleden av å gå av med seieren det året. Jeg tror kanskje det var det «kicket» og tilbakemeldingen jeg fikk, som gjorde at jeg fortsatt driver med det den dag i dag.
Ylva (20)
Ylva har blant annet laget julelåt med Disney og samarbeidet med flere norske artister, blant dem Unge Ferrari. Hun forteller at platekontrakten kom etter at faren meldte henne på «The Stream» på TV 2 uten at hun visste om det.
– Jeg har vokst opp med musikk i hjemmet hele livet mitt. Faren min er gitarist, så han har vært en stor frontfigur i musikkøynene mine!
Ylva sang på talentshow på skolen og startet hos sangpedagog på kulturskolen i Kristiansand da hun var rundt 11 år. Fire år etter ventet musikk-konkurranse på TV:
– Da jeg var 15 år meldte faren min meg på «The Stream» uten at jeg visste det, og der kom jeg helt til andreplass, noe jeg ikke forventet. Deretter fikk jeg platekontrakt med Universal Music og begynte å skrive låter i studio for første gang.
Sebastian Zalo er også med i «De neste», som har premiere fredag 5. mars.
Sebastian Zalo slapp sitt debutalbum i fjor, han var nominert til «årets nykommer» på P3 Gull, og er også nominert til en Spellemann for «årets gjennombrudd».
LES MER FRA P3:
