Ahh… Det britiske hype-maskineriet. Et tungtprustende, krigstypeskrevet annonseringsverktøy som i flere tiår i overrumplende grad har forsøkt så godt det kan å skryte opp liktlydende band som som til syvende og sist sjelden tåler presset. For noen år siden var det The Strokes-kopibølge #1: The Cribs, The Rakes, The Futureheads. Så fikk vi The Strokes-kopibølge #2: The Maccabees, The Fratellis, The Rumble Strips.
Nå har vi Glasvegas, The Big Pink og White Lies – denne gangen snakker vi om band med stor forkjærlighet for katedrallyd, det skotske støypopbandet The Jesus And Mary Chain og det å skildre arbeiderklasselivet og -kjærligheten i skitne, poetiske vendinger. Det er ikke plass til så mange relativt like band i rampelyset samtidig, men når noen til stadighet faller fra (White Lies imploderer av selvhøytidelighet, The Big Pink har bare to gode låter), er det klart at det er et tomrom som må fylles. Denne gang er det The Vaccines’ tur til å forsøke seg i dette segmentet, og resultatet er dårligere enn man kunne forvente.
Førstesingel og åpningslåt, «Wreckin’ Bar (Ra Ra Ra)» var en av mine favorittlåter fra året som gikk – tungt Ramones-influert, javisst, men samtidig kledelig oppstemt, smittende og med passe dum allsangtekst («pretty girl/wreckin’ bar/ra ra ra ra/yeah, you are»). Publivet møtte katedrallyden. Svaret på spørsmålet What Did You Expect From The Vaccines? blir dermed «et band som ikke forsøker så voldsomt å låte som alt annet som er britpopulært akkurat nå», en forhåpning bandet bruker store deler av debuten sin på å torpedere.
Ta for eksempel andresingelen «Post Break-Up Sex». Dusinvarestøypop med dusinvaretekst der vokalist Justin Young synger med påtatt livstrøtthet over Pulp-pastisjer. Det låter som et dårlig felles multiplum, og det er mange slike forglemmelige stunder her. «A Lack Of Understanding» bygger på samme refrenglest som nevnte andresingel, det samme gjelder «Blow It Up» og Coldplay-kopiene «All In White» og «Family Friend» (med den tekstmessige bunnoteringen «does everybody really feel high as a kite/well I don’t really know if they do, but they might«).
Det er «Wreckin’ Bar», «If You Wanna» og «Norgaard» som står ut på platen. Dette er de kjappeste låtene, og der The Vaccines har sin styrke og et snev av særpreg. Resten av albumet faller ned i den britiske, regnvåte rennestensmiddelmådigheten, der de må plaske rundt i selskap med altfor mange andre band med skinnjakker, påtatt arroganse og et evig søk etter egenart og melodier.
Jørgen Hegstad
