Forvirring, apati og desperasjon, gruppepress, rusmisbruk og kriminalitet. Hvem er jeg? Hva vil jeg? Hva i helvete skal jeg bli til her i verden? Det er kanskje lett å glemme det senere i livet, når jobben føles som en blindgate, kona maser om kapp med ungene, bikkja trenger å luftes, og man lengter mot pensjonstilværelsen allerede før man har fylt førti, men det er faen ikke enkelt å være ung heller. Det som i utgangspunktet burde være de aller beste årene i livet ditt kan fort vekk ende opp med å være de aller verste.
Med sitt tredje album tar de britiske snørrvalpene i Bring Me the Horizon et gedigent lyrisk og musikalsk kvantesprang, og gir stemme til en hel generasjon med fremmedgjort ungdom. There Is a Hell Believe Me I’ve Seen It, There Is a Heaven Let’s Keep It a Secret er et bråmodent, genreoverskridende og mektig flettverk av hardcore, metal, punk og emo som bør være i stand til å ta pusten fra selv den mest blaserte lytter. Ambisjonsnivået er skyhøyt, men Sheffield-bandet innfrir på alle tenkelige måter.
Forrigealbumet Suicide Season bar forsåvidt bud om at noe kunne være i gjære, men det var først når jeg hørte den forrykende og hjerteskjærende singelen «It Never Ends» at forventningene virkelig skjøt i taket. Med et nydelig strykerarrangement, smakfull bruk av synth, et muskuløst riff, doble basstrommer, en dynamisk melodi og et fantastisk refreng er låta høyst sannsynlig det beste Bring Me the Horizon noensinne har gjort. At den faktisk får tøff motstand fra samtlige av de andre låtene på plata om akkurat den utmerkelsen, sier litt om hvilket nivå dette bandet befinner seg på nå.
Åpningslåta «Crucify Me» begynner med svevende synth og et forsiktig gitarriff, men det tar ikke mer enn 25 sekunder før den eksploderer i et inferno av trommer, bass og gitar. Et melodiøst monster med seriøst progressive tendenser, og en inderlighet, desperasjon og tilstedeværelse som er få band forunt. «Ladies and gentlemen, can I have your full undivided attention?/There is something you all really need to know» trygler vokalist Oli Sykes midtveis, men spørsmålet er fullstendig overflødig: Jeg er allerede lutter øre, og vil bare ha mer, mer, mer.
Og ønsket innfris: «Anthem» holder akkurat hva tittelen lover, breial og rett i strupen, som The Bronx på steroider og skikkelig dårlig metamfetamin, og en låt som kommer til få moshpiten til å eksplodere. «Fuck» er minst like direkte, både sår og sint, og sannsynligvis en av de mest brutale pulelåtene som noensinne har blitt laget, mens «Home Sweet Hole», «Alligator Blood» og «Visions» melder seg på i konkurransen om å være platas tøffeste låt med trøkk, energi, fynd og klem.
Likevel er det linja «I won’t see you around/I couldn’t give a fuck/I’d rather slit my wrists/than stay in touch» fra «Blacklist» som best oppsummerer selvtilliten og fandenivoldskheten som preger albumet. Muligens er det også ment som en siste hilsen til Curtis Ward, gitaristen som falt fra, og siden har blitt erstattet av australske Jona Weinhofen (I Killed the Prom Queen/Bleeding Through)?
Utskiftningen har i alle fall utvilsomt gitt bandet et skikkelig løft, noe de også har understreket selv i flere intervjuer. Med en komplett likegyldighet overfor genrereglene river Bring Me the Horizon like godt hele det jævla, støvete regelheftet i fillebiter, pisser på de istykkerrevne sidene, og likegodt på de fleste andre aktørene innen moderne hardcore, metalcore og etc. med det samme. Ikke siden The Blood Brothers velmaktsdager har jeg hørt et band som er så til de grader vitalt, fokusert og kraftfullt, men samtidig sårbart. Tekstene er for det meste hudløse skildringer av fucked up og rotløs ungdom, og gjenklangen i Sykes inderlige, desperate skrik vitner om at han selv har følt det han synger om på kroppen.
Vekslende mellom raseri og gråtkvalt fortvilelse, men aldri klam og overfølsom, og alltid med en brennende vilje til å stå opp og kjempe for det han tror på. «You say this is suicide?/I say this is war/And I’m losing the battle/Is this what you call love?» fråder han på «It Never Ends», og viker ikke en tomme, selv når han føler at slaget er tapt. Nettopp denne emosjonelle kraften er – sammen med eksperimentviljen og den genuine attityden – Bring Me the Horizons sterkeste kort, og er med på å gjøre at de treffer en nerve selv hos en fyr i midten av trettiårene som meg.
At det kommer en bedre metalplate i 2010 føles i øyeblikket svært usannsynlig, for her finnes det faktisk ikke et eneste dødpunkt, og for gang jeg hører på skiva oppdager jeg nye, fete partier – som for eksempel den Pink Floyd-inspirerte gitarsoloen på slutten av dansbare «Blessed With a Curse», de skjøre jentestemmene på den nydelige balladen «Don’t Go», eller det sarte avbrekket vi får med synth-instrumentalen «Memorial».
There Is A Hell Believe Me I’ve Seen It, There Is A Heaven Let’s Keep It A Secret har egentlig alt jeg ønsker meg av en plate – innovasjon, energi, nerve, følelser, og ikke minst genuint gode låter – og kom som en kraftig påminnelse om hvorfor jeg faktisk liker musikk i det hele tatt. Det høres kanskje pompøst ut, men enhver generasjon fortjener et band og et album som dette. Bring Me the Horizon er fremdeles unge, men har allerede levert sin milepæl. Forhåpentligvis blir de et band å regne med i mange år fremover likevel.
Glenn Olsen
