Med misantropi og selvforakt som bakteppe er veiskillene overraskende mange på jakten mot et musikalsk uttrykk som setter denne tematikken på spissen. Oslobandet Kratic har i så måte valgt å gå veien rett til den monumentale og nærmest usympatisk seige metallen, noe som har ført til at Blabla Bullshit har blitt et av sjangerens råeste norske album på en merkbart god stund.
Det er helt åpenbart at kvartetten vet akkurat hva de vil, for Blabla Bullshit er akkurat så blodig fett som man ønsker metall å være. Med nedstilte gitarer så seige at de må dras bortover gulvet, en vokalist med et så skremmende apatisk forhold til verden at man umulig kan vite hva han er i stand til, samt en rytmeseksjon som sjeldent vet hvor den vil hen, vil man uten tvil sitte igjen skjelvende og avhengig etter albumhøydepunktene «I Don’t Give A Fuck», «Angry Man on Earth» og ikke minst massive og black metal-flørtende «In Befall».
Kratics uttrykk er dog ikke bare umiddelbart og tiltrekkende voldelig, ettersom de åpenbart vet å krydre det hele med intelligente grep. Ikke bare lefler de tidvis med støysjangeren, noe som er mest tydelig i det korte instrumentalsporet «I Felt Like It», samt at de tidvis inkluderer psykedeliske smådetaljer som gjemmer seg i bakteppet, men Kratic utnytter også sin tekniske overlegenhet til sitt ytterste. Konstante og plutselige låtvendinger bader her sammen med rimelig kompliserte takter, noe som sender tankene umiddelbart til nærmest selvsagte inspirasjonskilder som Gojira og Meshuggah.
Det er likevel det tematiske og lyriske som forblir Kratics bittelille akilleshæl. Vokalist Christian Holte Bore åpenbarer seg som en av landets desidert sterkere metallvokalister, med stor spennvidde. På den annen side føles tekstene han leverer tidvis rett og slett noe dumme. Spesielt er dette åpenbart på «My Room», som i tung grad baserer seg rundt et spoken-word-parti. «I dream of dying every day, but I always overcome, I drink them all away/I don’t even wanna kill my self anymore, I just want out, out of this dead end life routine,» kan, innpakket i brutal og ærlig talt uforståelig metallvokal, anses som direkte maskulint, men i en slik form føles det først og fremst bare grinete.
Det å peke på at et album er for kort eller for langt føles ofte som unødig flisespikkeri, men i sammenheng med Blabla Bullshit er det dessverre et faktum: Med åtte spor fordelt utover ikke stort mer enn 23 lusne minutter, sitter man bokstavelig talt i en ubehagelig situasjon i det abstinensene slår inn etter at massakren er over. Heldigvis er Blabla Bullshit på ingen måte en utgivelse man vil gå lei av med det første.
Kim Klev
