Hvem er Cass McCombs? Kjenner man ikke til den 36-årige amerikaneren er dét et opplagt spørsmål å stille, men det er også et naturlig spørsmål å stille for mannens fans. Selv vender jeg stadig forvirret tilbake til hans musikalske univers – da spesielt ofte til 2009-albumet Catacombs, som inneholder et par av de vakreste låtene i vår nyere pophistorie, intet mindre.
McCombs’ persona er nemlig av den over middels lyssky arten. Under lanseringen av den ypperlige softrockflørten Wit’s End (2011) gjorde han angivelig promointervjuene utelukkende per brevpost (det eneste videointervjuet jeg har klart å finne er en briljant sketsj), og om poenget ikke allerede var klart nok, har han uttalt følgende i en sjelden reportasje: “Jeg er ikke interessant. Jeg forteller kanskje historiene, men det er ikke meg de handler om.”
Som mytoman musikknerd kan det være skuffende å måtte ta til takke med biografiske smuler som dette, men McCombs har fullstendig rett. Spesielt når hans like deler galgenhumoristiske og gravalvorlige tekstunivers forteller historier slik vi er mer vant til å få dem servert i litteraturen enn i musikken. Legg til en haug med tunge litterære referanser i ligningen, så er man nesten der.
Med sitt usedvanlig elegante alternativcountry-uttrykk – tenk Wilcos mest sobre øyeblikk – med seg i skjortelommen, beveger flere av tekstene på album nummer syv, Big Wheel and Others, seg i det noenlunde samme lyriske landskapet. To av platens beste spor (“Joe Murder” og “Home On The Range”) tar for seg antimaterialisme på hvert sitt utmerkede vis – den ene handler om en doplanger som selger laktose i stedet for kokain, den andre om en type som sier at “nok er nok” og flytter ut på prærien for å leve av det naturen har å by på.
Cass McCombs – «Angel Blood»
Også verdt å notere seg til spillelistene: Den innledende trioen («Big Wheel», «Angel Blood» og «Morning Star») er lekker, mens både «There Can Be Only One» og «Honesty Is No Excuse» viser tydelig at gode grooves hører hjemme også i kjærlighetslåter. «Everything Has To Be Just-So» er minst fem minutter for lang, men refrenget er sannsynligvis det vakreste som er ført til årets platehyller.
Samtidig illustrerer dét noe McCombs har vist tendenser til tidligere (sporene hans ulmer ofte ut i langtekkelige, og han behøvde ikke gi ut et album nummer to i 2011), men som blir rungende klart Big Wheel and Others: 36-åringen kan bli vel ufokusert. Med 22(!) spor, hvorav 19 av dem er faktiske låter – de tre resterende er klipp fra den kontroversielle dokumentarfilmen Sean – gjør han det vanskelig for lytteren å gafle i seg hele albumet uten å løsne beltespennen, gulpe og legge seg strakt nedpå.
Merkelig nok vet han dette godt selv. Albumtittelen henspiller ganske bokstavelig på at skiva består av åpningskuttet “Big Wheel” og – ja, nettopp – atten «andre» låter. Muligens prøver bare McCombs i god, gammal miksteipstil å si “hei, alle sammen! Her har dere en haug med nyinnspilte låter å kose dere med!”. Og det er jo greit nok – mange av sporene her er jo, ikke overraskende, veldig sterke, mens andre bare er så-som-så – men man kan ikke påstå at det blir knallbra skiver ut av det, uansett hvor stor appetitt man måtte ha.
Da tar jeg heller Cass på ordet og snekrer sammen min egen, lille Big Wheels and Others, slik at det blir til album på høyde med mange av hans andre. Det står ikke på låtene.
Kim Klev
