Den kjipeste gruppa jeg veit om her til lands er altså tilbake med sin fjerde fullengder på bare fem år. Man kan si hva man vil, men standhaftigheten må man nesten ta av seg hatten for – sjelden synes noen å bli mer motivert av å kontinuerlig bli fortalt at de er talentløse enn disse to.
Ved forrige korsvei, den grusomme Tabu, gikk tekstene og produksjonene opp i en høyere enhet av overtydelige banaliteter. Det er dermed et godt valg å la Big City, Nasty Kutt og danskene Jon & Jules stå for mesteparten av produksjonen på Back In Business. Gitarklimpringa, den tidvis håpløse trommeprogrammeringa og de stusseligste forsøkene på å skape et minimum av feel er erstattet med produksjoner mange hakk fyldigere, mer raffinerte og langt tightere enn sist.
I tillegg er det tydelig at de denne gangen har gått inn for å lage låter, noe som betyr bridges, hooks, pre-choruses og låtskrivergrep – noe Erik & Kriss’ lojale publikum ikke er bortskjemt med fra før. Vi snakker i liten grad revolusjonerende i et perspektiv som strekker seg utover duoens tre forrige skiver, men for gutta selv er dette en milepæl, og de leverer definitivt sitt minst jævlige album hittil. Bedre miksa er den også, gitt. Pluss i boka for det innleide håndverket!
Leser man avsnittet over litt for kjapt, kan det se ut som om Bærumsgutta har banka ut en skive med tolv ålreite låter. Det har de selvsagt ikke. Selvom innpakninga er mer innbydende enn før halter Erik & Kriss fortsatt tekstmessig og teknisk. For å si det pent. Satt opp mot eksempelvis Lars Vaular, A-Lagets Store P eller Chirag fra Karpe Diem høres rappinga rett ut bedriten ut. Både Erik og Kriss klamrer seg fortsatt til ekstremt døve flows, forsøksvis poetiske omskrivninger og oppsiktsvekkende lite elegante fraseringer, og det er nær uutholdelig å høre versene på grusomme «Gutter er gutter» og tafatte «Bytryne».
Tekstmessig greier de seg ikke mye bedre. Hysterisk banale linjer som «Du skremte meg først/men jeg var tørst/men så drakk jeg deg pen/som prinsesse Madeleine» står side om side med desperate forsøk på å fange en idé om hva det vil si å skrive sangtekster med islett av poesi («vi [er] alle laget under tyngdekraftens tak»). Erik & Kriss klarer fantastisk nok å ødelegge hvert eneste tema de tilnærmer seg. «Gutter er gutter», «Bytryne», «Reisebrev» og oppsiktsvekkende enereverende «Ølbriller» er alle basert på overkommuniserende og platte låtideer, spekket med falleferdige metaforer og idiotiske tekstlinjer på et så lavt nivå at en nok en gang må innse at de har et slags merkelig talent for å skrive provoserende dårlig. Det visste vi dog strengt tatt fra før.
Erik & Kriss har altså pakka inn dritten sin på nytt. Med det tar de et lite steg fra et sted mellom forjævlig og elendig til et sted mellom elendig og totalt uinteressant.
Andreas Øverland
