David Byrne & Fatboy Slim: Here Lies Love
[Todomundo/Warner]
David Byrne går egne veier. Det skal han ha. Men denne gangen ble det ikke bare god musikk av det.
I vår verden finnes fantastiske, ambisiøse, skjønnhetsdyrkende, ekstreme, oppofrende, korrupte, misforståtte, vellykkede, uredde, vakre, grusomme og/eller hardtarbeidende, vidt forskjellige mennesker. Kunstrock-pioner David Byrne er en av de spesielle, og nekter å la seg begrense av vanetenkning. Imelda Marcos er også en av dem, og hør på dette: Fillipinenes korrupte eks-presidentfrue er nå hovedpersonen i musikal skrevet av Byrne. Musikalen er skrevet ut i ei egen innbundet bok med historien om Imeldas vanskelige oppvekst, veien mot toppen – og fallet. Som om ikke dét er spesielt nok, har han hekta på breakbeat-helt Fatboy Slim på prosjektet, alt i et forsøk på å redde det døende musikkformatet albummet (!). Nevnte jeg at du også får spesialklipte filmer fra Fillipinenes samfunnsliv, samt et stjernelag av utvalgte stemmer (Tori Amos, Steve Earle, Florence Welch, Cyndi Lauper, med flere) på kjøpet? For et prosjekt!
Byrne-Slim har tidligere klart å lage morsom dansepop sammen, vellykket i Fatboy Slims hoppende signaturlyd. Denne gang klarer dessverre F. Slim ikke utnytte den sterke sida av særpreget sitt – men klatter på uinteressant disco og datert, slapp rytme. Den prøver, den prøver, å få deg til å flytte føttene, men det blir mere sleping. Eksempler er åpningssporet – og ikke minst «Dancing Together» (hør utdrag her), sangen som skal beskrive Imeldas forkjærlighet for de vakre og intense jetsetterne, masete på et teppe av beats uten feste.
Rike vokaler ødelegges, tidvis også av uengasjerende melodier, men først og fremst slapp produksjon. Men unntak finnes. Dobbeltplatas vakreste, «Order 1081», der sanger Natalie Merchant målbærer paradoksene i en fattig befolkning sterkt og sørgmodig. Sangen er konsentrert historie som vikler storpolitikk sammen med nære, personlige beretninger. Dette er jo ei lita historiebok også, og tekst og musikk setter sammen i gang tankevirksomhet: Hvorfor lar en fattig befolkning seg kue mens demokratiet faller sammen rundt dem og herrefolket rensker ut slum og uønskede motstandere? Hvor komplisert kan en herskerinnes forhold til et folk være, og fortsatt kalles kjærlighet og oppofrelse (og må hun dope seg for å holde ut)?
Historielærer David Byrne forteller akkurat nok til å pirre nysgjerrigheten imellom sangene. Duetten på «Seven Years» er også dramatisk vakker og klinger av kjærlighet og politiske rivaler. Nok en sang med potensiale til å drive videre filosofisk fundering. Men så kommer den uinspirerende trommeloopen til Fatboy Slim igjen og bryter magien.
Jeg er et mer opplyst menneske etter å ha opplevd konseptalbummet Here Lies Love – og jeg får innblikk i sinnet til en popkunstner hvis kreative irrganger er mektig spesielle. Men åh så synd det er; så mye viktigere dette gale påfunnet hadde vært, om jeg også hadde orket å sette på musikken om igjen.
Dette fellesproduktet av flere års jobbing viser, i sin begrensning og sitt mangfold, styrken og svakheten til konseptalbummet som format. Kan vi dele ut medalje for forsøket? Eller, vi gjør det sånn her: en femmer for opplysningsarbeidet, men en toer for flere av låtene. Og en «skjerpings!» til Fatboy.
Siri Narverud Moen
