PELbO:PELbO
[RhinoProd Records / Musikkoperatørene]
Sannelig jeg sier dere: Dette er korpsrock mot jævlene!
Det er egentlig besynderlig hvor lite norsk pop smaker av korpsmusikk, tatt i betraktning hvor mange nordmenn hvis musikalitet har opphav i skolemusikken. Kanskje man er redd for at alt med marsjtrommer og blåserekke bare vil høres ut som Beirut? Kanskje er norsk popmusikk i stor grad et opprør mot nettopp skolekorpset.
PELbO er et opprør mot ett eller annet ihvertfall (ikke korpset, men det kommer vi tilbake til). Denne jazz-utdanna trioen består av en trommeslager, en sangerinne og en tubaspiller, og selv om de med sistnevnte unektelig skiller seg ut i presseskriv og anmeldelser fremstår tubaen mer som en omstendighet enn en gimmick på selve skiva. En ting er at den stort sett holder seg i bakgrunnen av både melodi og lydbilde, og en annen er at den stort sett er så forvridd at den høres mest ut som synthbass uansett.
Nei, PELbO er ikke i opposisjon til konservative band-line-ups, men heller til de jævlene. De jævlene har gjort fiender av mange band opp igjennom åra, da de stadig dukker opp i alskens rock og poptekster som bebreider dem for baksnakk og grådighet og generelt dritteri, til tross for at det aldri konkret kommer frem hvem de er. PELbO skal i det minste ha for at de beskylder dem for religiøst hykleri – en skjeldent spesifikk anklage mot de jævlene – men tatt i betraktning hvor aggressiv PELbOs musikk er finnes fienden fortsatt besynderlig langt borte i tåka, som et blankt felt du som lytter kan fylle inn med en valgfri stråmann.
Takket være vokalist Ine Kristine Hoem er det hele skremmende effektivt. Hoem har en skjelden evne til å synge med nakent sinne uten å skrike, synge surt eller på annen måte miste stemmekontrollen for dramatisk effekt. Dette er ikke tenåringstrass, dette er voksent, disiplinert raseri. Og med denne disiplinen er vi tilbake der vi startet: i korpset. PELbO er sjangeroverskridende og moderne og alt det derra, men, sannelig jeg sier dere: Dette er korpsrock! Nesten halvparten av skiva er stiliserte krigsmarsjer, det være seg taktfaste rop av «Hey people, obey your steeple!» på «Hey People», krigspauker, skarptrommevirvler og sunget fløytespill på «Is This Your Life?» eller omtrent hele høydepunktet«The Noise».
Den halvparten av musikken som ikke er marsj er en adskillig mer pregløs blanding av alskens pop og rock. Hoem bruker loopbrettet sitt like konsekvent og selvfølgelig som Imogen Heap, uten sammenligning forøvrig, og trommis Trond Bersu spiller som en lenkelagt angrepsbikkje, men ellers er de store føringene vanskelig å sette fingeren på. Skiva vakler kvalitetsmessig mot slutten, det må nevnes, men under tvil vippes terningkastet oppover. ; For det første låter PELbOs evinnelige annerledeshet faktisk friskere enn det låter påtatt, og for det andre er dette den mest åpenbart militaristiske musikken som har fått ros i norske jazzspalter siden Miles Davis spilte «Saeta».
Peter Vollset
