Å skulle avslutte Øyafestivalen er ingen enkel oppgave. Spesielt ikke når punkrock-legenden Patti Smith spiller samtidig som deg og du skal følge fotsporene til tidligere avslutningskonserter som Susanne Sundfør, Karpe Diem og fjorårets Lars Vaular. Men Kristoffer Cezinando Karlsen tråkket sin egen vei med sine smarte raptekster og eksplosive produksjoner. Og klarte det.
For to år siden vant 23-åringen fra Oslo Urørtfinalen med låta «€PA», og siden den gang har han rukket å slippe to album, inkludert fjorårets kritikerroste Noen ganger og andre, samt vunnet tre Spellemannpriser og to P3 Gull-priser. Noen vil kanskje likevel mene at tida ennå ikke var moden for at Cezinando skulle spille den største Øya-konserten, og kanskje var det et modig valg av arrangørene, men det viste seg å være et helt riktig et.
Det er ingen tvil om at det kommer til å bli en himla magisk opplevelse når strykergruppa Oslo Strings fyrer i gang «Uansett» og Cezinando selv dukker opp bak et sort teppe på et svært, kvadratisk podium midt på scenen. Introduksjonssporet på Noen ganger og andre river like hardt i hjerterota når han fremfører den live som første gang jeg hørte på plata da den kom ut i fjor. Låta sklir naturligvis over i «Heia meg» og Cez blir akkompagnert av sitt trofaste sidekick B Boy Myhre. Ikke at han trenger selskap for å fylle scenen under åpningen av denne konserten, men det ser unektelig kult ut når de to sirkler om hverandre på scenen, iført matchende, fargerike antrekk, mens de synger og rapper med en kledelig selvsikkerhet.
Dette er den største dagen i Cezinandoz liv. Han føler seg sterk og oppfylt. «Kjære hjemby, ta meg godt i mot, for her kommer jeg,» sier han. Og låta «Ingenting blir det samme men samme for meg» blir nok aldri helt den samme etter denne massive livefremførelsen. Bandet og strykergruppa spiller glitrende, bassen er tung, og lysshowet i regi av Kim Marius Abrahamsen fyller sletta foran Amfiet med alle regnbuens farger.
Ryktene skal ha det til at dette er hans største produksjon hittil, og det som skjer foran meg får meg til å tro at det stemmer. Med et produksjonsteam på rundt 20 personer i ryggen, inkludert Noen ganger og andre-produsent Ole Torjus Hofvind, har han jobbet i et helt år for å ferdigstille kveldens show. Det merkes.
I sommer har han turnert Norge rundt, men i kveld har han kommet hjem. Til Tøyen, der han bodde da han skrev den seks år gamle debut-EP-en Cez 4 Prez. Denne velger han å fullstendig utelate fra kveldens settliste ettersom stemmeskiftet kom først etterpå. Han tar seg likevel tid til å takke dem som har vært med fra starten, og kjenner igjen flere av dem fra første rad. Heller ikke framtid:sanntid fra 2014 er å spore under kveldens konsert. «Pekka Pekka» er vel den eneste låta jeg er overraska over at han ikke spiller av det gode gamle. Samtidig har både tematikken og uttrykket i musikken til Cezinando modnet en hel del siden den gang, så det er kanskje like greit å la være.
Utenom «€PA» fra 2015 er det altså kun materiale fra de to siste årene som skal fylle den i underkant av 90 minutter lange konserten. Cez introduserer «Botanisk Hage» fra 2016s Barn av Europa med å rappe starten a capella. Jeg har ingenting å utsette på de vokale ferdighetene i kveld. Han rapper tight og tydelig, og synger rent. «Pixl3rt», «Fritidsaktiv» og «Blinkesko/Video/» fra samme album viser Cezinando fra hans lekne side.
Fyren kan danse, og har ikke noe problem med å rappe samtidig, men han klarer også underholde selv når det kun er han, en stol, Einar Stray og et piano på scenen. Praten fra publikum klarer heldigvis ikke å overdøve vakre tekster som «Alt som jeg hadde tenkt ut og avtalt / Lot jeg bli til asfalt, for alt sagt ble svartmalt / Du bare, «Fuck you, Cez», jeg helte mer mot «Fuck alt» / Ingenting er lovet eller verdt alt, hvert fall» når de to fremfører balladen «Tommelen på vekta».
De resterende låtene fra fjorårets følelsesladde album kommer på rekke og rad. Cezinando er tilbake på podiumet og lysriggen fra taket senkes så langt ned at jeg nesten blir redd for at den skal treffe han i hodet. I stedet blir jeg svært imponert over «Stillhet som skriker til meg» og «Selv du», som for min del blir to overraskende høydepunkter. «Bilder på veggen jeg aldri ser på» og «Jeg bare synes du skulle hørt på meg» opplever jeg derimot som konsertfyll, til tross for at Unge Ferrari gjester scenen på sistnevnte.
Publikum lar seg naturligvis begeistre av «Vi er perfekt men verden er ikke det» og singelen «Ingen lager helvete som vi» fra tidligere i år, men akkurat disse to kunne han vært tjent med å fremføre tidligere i konserten. Det er aldri en dum idé å peise på med en «banger» tidlig, men Cezinando har valgt å spare det største kruttet til slutt.
Under den såre og bombastiske hip hop-balladen «Håper du har plass» er allsangen så høy at til og med de som sitter og glefser i seg nattmat på pizzasjappa i krysset mellom Sars gate og Sofienberggata er nødt til å høre det. Jævla vakkert er det, og når jeg snur meg rundt må jeg bruke to hender for å telle antall mennesker som tørker tårene, inkludert Cezinando. Han er nærmest målløs, men får samtidig ikke takket nok.
Så avslutter han med å bekrefte det de aller fleste har lurt på før konserten: kommer Chirag ut på scenen under «Er dette alt»? Selvfølgelig gjør han det, og publikum klikker helt før det hele blåses av med en nydelig trompetsolo som komplementerer det frysningsfremkallende åpningsnummeret.
Selv om plassen foran Amfiet ikke er like full som under Arctic Monkeys og Kendrick Lamar, gir Cezinando den desidert beste og mest genuine headliner-konserten under årets Øyafestival. Takknemlighet og ydmykhet er så klart ikke alt som skal til, men når han i tillegg leverer glitrende godt på hjemmebane er det bare å ta han godt i mot, slik han fortjener.
[youtube https://www.youtube.com/watch?v=EFTJ41F0xE8&w=560&h=315]
Anna Nor Sørensen
