Marina and the Diamonds: The Family Jewels
[Sixsevenine / Warner]
Åh, Marina, du er en diamant som ikke trenger å slipes!
Jenterommet. Blant gamle Siouxie Sioux-plakater og singler med Supertramp i gladmoll, bestevenninna di hamrer løs på el-pianoet og du har nettopp lært å synge himmelstormende høyt av tante Kate Bush. Og sjøl om du ikke gjør det like vakkert som henne, tar du det igjen ved å gyve på med en Babushka-bestemthet som får det småirriterende dyret du fikk av Empire of the Sun til å krafse i tapeten. Dere drikker champagne og staver feil. Og gleden, og den hudløse følelsen du har tatt vare på fra da du var tenåring, over å vite hvem du vil være, får deg til å føle deg spesiell.
Dere er annerledes enn alle de andre jentene, men likevel:
Energien deres smitter utover rommet ditt, for vi er flere som
– kan kjenne seg igjen i sårbarheten i å ikke være perfekt («I Am Not A Robot»),
– vil flykte inn i lettsindigheten etter gårsdagen («Shampain»)
– eller simpelthen bare liker god pop med pågangsmot («Oh No!»).
Britisk-greske Marina Diamandis er altså en av disse debutantene som får retta skyhøye forventninger mot seg, blant annet etter talenttreffet der Lydverket traff henne tidligere i år. Og, lykke! alle de 13 popkomposisjonene på The Family Jewels – halvparten skrivi av Diamandis sjøl, halvparten av henne i samarbeid med produsentene – innfrir. Morsomme, doble tekster og frydefulle produksjoner veksler mellom å være lekent og å være sofistikert selskap. Det er godt håndverk å sette sammen pop uten dødpunkter, og her skyldes det blant annet god timing av popknaggene.
Gnir lytterne seg i øra over tidvis spesiell stemmebruk? Kanskje noen. Ta heller en gledesskål over at hun klarer å synge maskulin/feminin duett med seg sjøl, og nyt den beint ut vakre punktvokalen på «Obsessions» (se video, 2 minutter uti) og «Enya-koret» på «Numb».
Siri Narverud Moen
