Röyksopp, bestående av duoen Svein Berge og Torbjørn Brundtland, har siden 1998 vært en av Norges mest kritikerroste og internasjonalt anerkjente elektronikaband.
Deres glitrende debutalbum fra 2001, «Melody A.M.», regnes fremdeles som et av de beste norske albumene gjennom tidene, og bød blant annet på de udødelige melodiene «Eple» og «Poor Leno».
Duoens nyeste verk, «Profound Mysteries» viser en umiskjennelig «röyksoppsk» avslappethet og nærmest nonchalant tro på egen sound.
Hør «Musikkrommet» sin episode om Röyksopp her.
Rolig og fredelig
Tempoet er like sløyt som det alltid har vært, oppbygningen er tålmodig, og dyktige gjestevokalister er som vanlig like viktig som de to ringrevene bak spakene.
De to første låtene, «Nothing (But Ashes)» og «The Ladder» er lett tilslørte og mystiske åpningsspor – like lavmælte som de er vakre.
På «The Ladder» er det spor av den svenske elektronikagruppen Detektivbyrån i den naivistiske melodien, mens Kato Ådlands gitarstrenger leier lytteren gjennom en sterkt behagelig chillout-opplevelse.
Dette låter slik det gjorde da sjangeren var langt mer synlig i populærkulturen, og det er et kjærkomment avbrekk fra de brutale synthspor og anmassende vokalhooks som preger den mest kommersielle elektroniske musikken i 2022.
Ambisiøs innpakning
På «Impossible» har man benyttet seg av et velkjent Röyksopp-grep: Den interessante og dyktige gjestevokalisten. I dette tilfellet får vi et gjensyn med smått legendariske Alison Goldfrapp. Hun fargelegger en nydelig oppbygning med sin nydelige og nærmest sakrale stemme.
«Impossible» var også en av de første låtene som ble sluppet i forbindelse med dette prosjektet, i februar 2022. Da kunne Röyksopp fortelle at «Profound Mysteries» er et «utvidet kreativt univers».
Musikken ble fulgt av kortfilmer, visuell kunst og en nokså hårete visjon om å ta tilbake den altoppslukende undringen fra ungdomsårene. Den gangen man tenkte på det uendelige og det umulige – kort sagt livets dypeste mysterier.
Den ambisiøse innpakningen bidrar naturligvis til å vekke nysgjerrighet rundt låtene, og det skader ikke. Utover i plata hender det nemlig at man mister fokus.
Den minimalistiske oppbygningen er av og til så møysommelig at man i løpet av den 7:44 lange «This Time, This Place» glemmer at man ikke er i ventemenyen til et japansk bilspill fra 1997.
Med det sagt: Jeg syns det er forfriskende å bli konfrontert med egen utålmodighet.
Dyktige gjester
Etter hvert får vi også høre en stemme det er umulig å ikke kjenne igjen. Selveste Susanne Sundfør gjester både «If You Want Me» og «The Mourning Sun», og bare å oppleve den fantastiske stemmen hennes igjen er verdt et par dusin gjennomlyttinger.
Celebert besøk finnes også på «Breathe», der Astrid S er innom og leverer vokal til en av platas mest uptempo låter. Man kan enkelt se for seg denne låta på en svett klubbkjeller på slutten av 90-tallet, kanskje som oppvarming til ravepartyet «Hyperstate» – for dem som er gamle nok til den referansen.
Krevende opplevelse
Men stemningen i denne låta er mer unntaket enn regelen. Dette er ikke skiva for deg som skal varme opp til «Hyperstate». Den er for deg som har savnet chillout-sjangeren, og som setter pris på et tempo og en oppbygning som tar lytteren på alvor.
Du får sløye og sexy bevegelser oppå et minimalistisk uttrykk som er like kledelig som alltid, men som samtidig krever rett innstilling.
Personlig savner jeg noen litt mer umiddelbare melodier og kanskje et huskbart hook i ny og ne. Men om du trenger å finne sinnsroen har du kommet helt rett.
Röyksopps album «Profound Mysteries» blir gitt ut fredag 29. april.
LES FLERE ALBUMANMELDELSER:
LES MER OM MUSIKK:
