– Dette er en klitoris.
Det er torsdag formiddag, sensommeren 2020. Christine Josephine Andreassen står foran en gruppe studenter på Teologisk fakultet i Oslo.
Hun hever en rød plast-replika av det kvinnelige kjønnsorganet mot de nysgjerrige førsteårsstudentene.
– Jeg fikk den i gave av en venninne fordi jeg vokste opp i et miljø der sex før ekteskap var betegnet som en synd, forteller hun.
Barndommen til Christine var preget av redsel og et press om å være en perfekt kristen. I mange år har hun kjempet mot sin egen skam rundt kropp og seksualitet og en frykt for å ende opp i helvete.
Som 13-åring brøt hun med en konservativ pinsemenighet, ledet av hennes egen far. Nå ønsker hun å bruke erfaringene til å hjelpe andre.
– Det tok opp hele livet. Jeg fikk aldri lov til gå glipp av det som skjedde i menigheten, forteller hun.
- Se også TV-serien «Skamløs», en dokumentarserie om å leve uten skam.
Lovsang, bønn og tungetale
Møter fylt med lovsang, bønn, tungetale og preken var en sentral del av livet hennes, med en kristelig lære basert på en bokstavelig tolking av Bibelen:
Om man ikke levde riktig, havnet man i helvete.
Christine minnes at menigheten ønsket å frelse Norge for Jesus, og som barn var hun overbevist om at deres oppdrag var det aller viktigste i livet.
– Tanken om at homofile var syndige og måtte helbredes, stod sterkt. Jeg prøvde selv å omvende en homofil mann på gaten en gang. Det er helt ufattelig vondt å tenke på at jeg har sagt og tenkt disse grusomme tingene om mennesker rundt meg. For det var jo et tankesett jeg oppriktig trodde på.
Helvete ventet
Christine følte at reglene for å være en god kristen var begrensende og konsekvensene for ikke å følge dem enorme. Helvete ventet om hun ikke oppførte seg bra nok, og følelser som sjalusi og seksuelle lyster kunne være et uttrykk for at Satans demoner hadde tatt over kroppen.
– Første gangen jeg hadde sex, så ba jeg Gud om tilgivelse etterpå. For jeg fikk så dårlig samvittighet og tenkte at jeg hadde syndet mot Gud, forteller hun.
Hun kjente ofte at hun stod i spagaten mellom livet som en god kristen og behovet for å være et vanlig barn, og hun var livredd for å havne i helvete. Grusomme mareritt om helvete begynte gradvis å herje nattesøvnen.
– Aldri klarte jeg å leve opp til disse forventningene.
Da hun var 11 år, opplevde hun noe som skulle prege henne for resten av livet.
Villig til å dø for Jesus
– Hvis noen hadde tatt en pistol til hodet mitt da jeg var 11 år og spurt om jeg ville dø for Jesus, så hadde jeg svart ja, forteller Christine til en sjokkert Sofia Nesrine Srour i NRK-serien Skamløs.
Sommeren 2005 reiste hun til Danmark på sommerleir, uvitende om hva som skulle møte henne.
Allerede i bussen på vei til leiren kjente hun en ubehagelig klump i magen. De strenge ansiktene til de voksne, som ikke responderte på Christines smil, fikk henne til å føle at noe var galt.
Det hele opplevdes som en treningsleir.
– Vi skulle bli soldater for Jesus og forberede oss på den kommende endetiden.
Hun har minner av dager tilbrakt på skolebenken for å lære om hva de skulle gjøre som Guds forkjempere, i tillegg til praktiske øvelser.
– De hadde blant annet et stort lekeplass-skip som vi fikk leke på. Men leken handlet om å finne tilfluktssteder på skipet.
En av de siste nettene på leiren ble barna vekket av voksne som slo alarm, minnes Christine. De ble samlet på en oppstillingsplass.
– Vi måtte rope: «Jeg er en Guds soldat, drep meg om du vil!» så overbevisende som overhodet mulig.
De ble stående og skrike kommandoen gjentatte ganger – til de voksne mente det var ektefølt nok.
– Så fikk vi beskjed om at ett av barna hadde blitt kidnappet, husker hun.
Ungene løp i villrede inn i den mørke skogen omkring leiren, forteller Christine.
– Det eneste jeg husker, er kaoset, mørket og hvor utrolig redd jeg var. Ikke at jeg ble ferdig eller at vi fant den lille jenta.
Christine kom hjem til menigheten, desto mer gudfryktig enn tidligere, med en overbevisning om at det eneste riktige var å dø for Jesus. Likevel måtte hun tie om opplevelsene.
– Vi fikk beskjed av lederne av leiren om at vi ikke kunne fortelle om hendelsene til noen. Selv ikke foreldrene våre.
Demonutdrivelse
Året etter sommerleiren ble Christine med til Zambia for å lære om demonutdrivelser, forteller hun.
Turen skulle få 12 år gamle Christine til å bryte fullstendig sammen.
– Jeg hørte skrik og rop da vi ankom den primitive klinikken.
Christine forteller at hun møtte en kvinne som påstod at hun behersket demonutdrivelser av barn. Den fremmede dirigerte 12-åringen til å puste hurtig og kraftig inn i et sammenkrøllet avispapir, mens kvinnen ba iherdig.
– Når du puster på den måten, så blir du jo naturlig nok svimmel, og det blir kaos i kroppen, men jeg trodde det var demonene som kom ut.
Siden krysset kvinnen av på en liste over demoner og ba Christine komme tilbake senere.
– Det varte sikkert ikke så lenge, men jeg kunne kjenne kaoset i kroppen gjennom hele natten.
Senere ble hun også med på en kollektiv demonutdrivelse.
Brøt med menigheten
I perioden etter reisen til Zambia levde Christine i konstant frykt. Mareritt om demoner rev henne stadig ut av nattesøvnen, og hun slet over en lengre periode med ikke å få sove.
Kort tid etter brøt både Christine og moren fullstendig med menigheten.
– Mamma hadde trukket seg mer og mer tilbake etter reisen til Zambia og spurte meg til slutt om jeg ønsket at vi skulle flytte.
Skiller mellom religion og praksis
– Både de som utøver og utsettes for negativ sosial kontroll, trenger å bli sett av hjelpeapparatet. Da må de profesjonelle kjenne mekanismene for negativ sosial kontroll og hvordan de rammer ulike fellesskap, mener sosiolog Minela Košuta.
Košuta har skrevet masteroppgave om sosial kontroll i etniske og religiøse minoritetfellesskap, og hun jobber ved likestillingssenteret KUN.
– Det kan være fysisk, emosjonell og mental kontroll. Kontroll over utdanning, fritid, jobb, venner og om en får lov til å ha kjæreste, på hvilke premisser og hvem det skal være, sier hun om temaet.
Košuta mener at det er viktig å snakke om at det i religiøse fellesskap kan foregå sterk kontroll, segregering fra samfunnet og omsorgssvikt. Når dette også begrunnes med religiøse argumenter, får kontrollen en ekstra effekt.
– For noen kan religion være inspirasjon til alt godt, mens for andre vil det være begrunnelse for å gjøre mye ondt. I debatten om skadelige praksiser i religiøse fellesskap mener jeg er viktig å skille disse to, sånn at vi ikke ender opp med debatt om vi er for eller mot religionsfrihet, og om religion er roten til alt ondt eller roten til alt godt. Religion kan være alt det. Vi må se bredden, sier hun.
Mistet seg selv
«Er Gud ond?»
«Hvem er jeg nå?»
«Vil jeg være kristen?»
Etter bruddet var Christine fri fra menigheten, men ikke fra tankesettet. Hun var forvirret og fylt med motstridende følelser.
– Jeg var et kaos og på mange måter en helt grusom tenåring.
Hele livsgrunnlaget hennes hadde blitt satt på prøve.
– Jeg var illsint på Gud og hadde ikke lyst til å tro. For meg var han skummel, stor og slem. Jeg følte at han faktisk ville meg noe vondt fordi jeg ikke klarte å leve det livet jeg hadde blitt fortalt at han ønsket.
Christine begynte etterhvert også å få panikkanfall.
– Ingen skjønte hva det var. Jeg visste i utgangspunktet heller ikke hva angst egentlig var, for i oppveksten hadde det jo vært en demon som skulle drives ut.
Etter et spesielt kraftig panikkanfall endte Christine opp i en ambulanse. På legevakten møtte hun en psykiater som stilte spørsmål om oppveksten hennes.
Siden ble hun videresendt til Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk.
– Det var noe av det beste som kunne skjedd, for da fikk jeg endelig den hjelpen jeg hadde behov for. Det å få sortert det psykiske først gjorde det lettere å sortere troen min senere.
Alvorlige konsekvenser
– Stadig kritikk, gjentakende aggressive utsagn, strenge regler som oppleves som urimelige, sammen med utestenging fra deltakelse i samfunnet kan føre til symptomer på og utvikling av psykiske lidelser, forteller professor Anne Inger Helmen Borge.
Borge er professor i utviklingspsykologi ved Universitetet i Oslo. Hun har forsket på barns utvikling og hvordan man kan greie seg bra til tross for vonde opplevelser og påkjenninger.
– Dersom dette sosiale samspillet i barndommen preges av konflikter og negativ kontroll, kan det ha betydning på et barns psykiske helse.
En viktig faktor for å komme seg over vonde opplevelser med negativ sosial kontroll, er å møte og lære av mennesker utenfor det kontrollerende miljøet.
– Gjennom andre lærer man å kjenne seg selv. Hvem disse «andre» er blir derfor viktig. Gode venner kan bidra til at man får det bedre, sier hun.
Åpnet seg for andre erfaringer
Christine hatet den guden hun hadde vokst opp med. Likevel kjente hun på overbevisningen om at det fantes noe der ute.
I søken etter nye svar begynte hun å stille spørsmål til menneskene rundt seg. Om deres verdenssyn, religion og erfaringer.
Christine begynte etterhvert å åpne seg for nye erfaringer.
– I 10. klasse ble jeg dratt med inn i en kirke av en venninne for å prøve å synge i kor. Jeg var utrolig skeptisk, men jeg hadde alltid elsket å synge.
Møtet ble et sjokk, på en fin måte. Og hun følte seg umiddelbart velkommen.
– Jeg var ikke klar over at man kunne være kristen på denne måten. Som barn følte jeg ofte et press om å be og opptre riktig, men her var terskelen så lav.
Den unge jenta som knapt hadde hørt annet enn lovsanger store deler av livet, stod plutselig på en kortrapp i Skøyen kirke og sang «Ambitions» av Donkeyboy for full hals, foran en smilende prest.
– Jeg tror en viktig del av den religiøse sorteringsprosessen startet da.
Kirken ble en stor del av livet til Christine de neste årene, der hun lærte om en god og kjærlig Gud, i kontrast til den dømmende hun selv hadde levd med.
Gradvis ble verdenssynet hennes mer liberalt.
– Det ble en gave å synge i kor og henge med andre ungdommer. Jeg trengte ikke skamme meg over meg selv eller konstant føle at jeg ikke var god nok.
Som 17-åring bestemte hun seg for å bli prest.
Fra synd til kjærlighet
– Jeg ante ikke hva jeg kastet meg inn i da jeg begynte på teologistudiet.
Christines barndomslære ble fullstendig snudd på hodet. Og for hvert år som passerte, bleknet opplevelsene fra oppveksten.
Det ble stadig tydeligere for henne hva hun ønsket å bruke erfaringene sine til.
– Jeg vil vekke engasjementet hos unge mennesker og få dem til å ville gjøre noe godt for verden. Hjelpe andre mennesker til å føle seg gode.
I dag er hun snart ferdig utdannet. Hun jobber i Torshov og Lilleborg menighet som barne- og ungdomsarbeider, er seminarlærer for førsteklassinger ved Teologisk fakultet og drifter snapchat-kontoen «Bibelguide», hvor unge kan stille spørsmål om tro og tvil og alt imellom.
En frigjort prest
Det hele har ledet frem til øyeblikket hvor Christine står med en plast-klitoris hevet foran studentene på Teologisk fakultet i Oslo.
Den lille røde figuren skulle bli et slags symbol på Christine sin frigjørelse. Den negative sosiale kontrollen finnes i mange religiøse samfunn, tror hun.
– Det er utrolig viktig for meg at verken jeg eller andre misbruker den makten en har som prest.
Christine håper erfaringene kan hjelpe henne til virkelig å se menneskene hun møter og bidra til åpen dialog om religion og kristendom.
– Det er spesielt viktig for meg å få frem én ting når jeg møter barn og unge: at de er gode nok som de er.
